Diplomatiets 36,9

Thorbjørn Jagland slår til igjen. Som sist han innehadde en topposisjon presterer han nå nok et nøye planlagt og grundig gjennomtenkt selvmord. Denne gangen drar han ikke bare partiet sitt, men hele det norske diplomatiet og næringslivet med seg ned i dritten.

Man skulle trodd at det ikke var særlig vanskelig å få til en fredspris i dagens samfunn. Det er nok krig og elendighet å velge mellom rundt oss. En “no brainer” ville nok våre venner i vest ha kalt det. Man kan bare kikke på hvem som driver kriger idag, og så deler man ut en pris til den som har gjort den største jobben for få slutt på dem.

Men denne typen logikk er visst ikke så innlysende som man vil ha det til. For det ville naturligvis ført til at man burde dele ut prisen til en som er motstander av den virkelig aggresive part i dagens samfunn. Det er etterhvert godt bevist at for eksempel USA fører kriger på flere kontinenter, uten særlig annen begrunnelse enn at den hjemlige industrien krever det. Det finnes vel motstandere av deres kriger som ville vært verdig en fredspris.

Men Thorbjørn Jagland beviste allerede i fjor at han mangler normalt gangsyn i dette territoriet da han tildelte fredsprisen til sjefen for verdens mest aggressive nasjon. Etter å ha blitt tildelt fredsprisen i fjor kvitterte prisvinneren med å doble de stående styrkene i Afghanistan og Irak. Så, gratulerer Jagland - der traff du skikkelig bra.

I år slår vi til med nok en utdeling av samme kaliber. Og denne gangen begrenser vi oss ikke med å ødelegge Norges generelle anseelse og respekt ute blant folk. Denne gangen slår vi til med intet mindre enn et næringspolitisk og diplomatisk selvmord overfor en av våre aller viktigste handelspartnere.

Dette svinger det av.

Alle som kjenner til hva som skjer utenfor aksen mellom løvebakken og slottet, skjønner at denne prisen er basert på kunnskapsløshet om hva som skjer i det kinesiske samfunn og hvordan dette landet tilnærmer seg frihet, demokrati og politisk endring.

At den kinesiske regjering over de siste 30 årene er den som har bragt flest mennesker ut av fattigdom og gitt dem rimelige leveforhold, betyr mye for hvordan mange vurderer frihet og fred. Men gjør Jagland det – nei langtifra. Han stiller seg opp på Dagsnytt Atten og kaller kineserne udugelige og korrupte.

Man får jo bare vondt i seg av sånt. Man kan jo ikke en gang bli sint på en mann som besitter så stakkarslig lite normalt bondevett. Man kan bare få lyst til å grine over at noen har gitt denne mannen makt til å bestemme hvordan norsk omdømme skal være i det internasjonale samfunn de kommende 10-15 årene.

I år deler han ut en pris som nok en gang ser ut til å være begrunnet i en nesegrus og enfoldig tro på at cowboyene er de gode og at alle som ser annerledes ut enn cowboyene er korrupte, slemme og usle.

Dette stakkarslig gammeldagse verdensbildet er knapt gangbar mynt i Hollywood og tegneserieindustrien lenger. Men blant antatt oppegående norske ex-politikere lever et slikt verdensbilde åpenbart i beste velgående.

I fjor gjennomførte kineserne igjen forsøk med demokratiske valg på lokalnivå i enkelte provinser. Gjennom de siste årene har antallet demonstrasjoner i Kina økt dramatisk. Dette kan lett tolkes som tegn på at kinesiske myndigheter myker opp sitt styresett, tillater flere meningsytringer og vurderer muligheten for større demokrati også innenfor den kinesisk modellen.

Det skulle snarere gitt grunn til optimisme og fremtidstro på vegne av menneskerettighetskampen innad i Kina, heller enn en alvorlig pekefinger fra Norge.
I år gjennomføres også Verdensutstillingen i Shanghai. Aldri før har verdens land kjempet hardere om positiv oppmerksomhet fra Kina. Alle håper at dette skal bidra til at hjemlig industri får litt enklere vilkår i dette enorme og raskt voksende landet.

Men simsalabim, så nuller Jagland ut hele effekten for Norge.

All diplomatisk jobb for å bedre forholdet til dette landet det siste tiåret er strøket bort ved et pennestrøk. Norske bedrifter kan skyte en hvit pil etter alle muligheter for å tegne kontrakter med kinesiske myndigheter i overskuelig fremtid. Millioner av norske kroner investert i kontakter og prosjekter i Kina, er plutselig verdiløse. Tapt.

Man kunne skjønne dette om Kina var den krigerske versting-nasjonen og det diktaturet som Jagland og hans likesinnete vil ha det til. Men vi som lever i Kina til vanlig, ser at virkeligheten er en helt annen enn den som finnes inni Jagland sitt hode (og kanskje i VGs spalter). Ergo fremstår fredsprisen bare som en helt meningsløs, tankeløs og tullete handling.

Man kan saktens mene at Mr Liu Xiaobo fortjener oppmerksomhet og heder for at han har jobbet for mer demokrati og frihet i Kina. Det er sikkert både riktig og prisverdig i seg selv. Men det er langt derfra til å mene at han har gjort en stor innsats for fred i verden. Jeg vil derfor hevde at det er for drøyt å kalle denne prisen verken for smart, modig eller berettiget som en fredspris.

Virkelig modig ville det vært om Jagland ga prisen til Kinas president i stedet, for den jobben som er gjort med å bringe folk ut av fattigdom og å tilnærme seg demokrati i et så enormt og komplekst land. Kanskje også for den jobben president Hu Jintao gjør for å redusere makten til Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. Ser man på disse institusjonenes roller i konflikter og kriger, vil man finne at et slikt engasjement med fordel kunne vært belønnet med en fredspris.
Virkelig modig ville det også vært om han hadde turt å tale sin krigerske storebror i vest midt imot.

Men virkelig mot finnes åpenbart ikke i Nobelkomiteen under Jagland.

Hvorfor er generalen redd?

Ifølge NRK frykter sjefen for de norske styrkene i Afghanistan at det skal bli uro i landet i forbindelse med et valg som skal avholdes i august. Det er svært vanskelig å forstå at han engster seg for et valg.

Det er flere grunner til at jeg har problemer med å skjønne at generalen er redd for dette valget:
1/ Norge er blant de landene som skaper uro i dette landet.
2/ Det faktum at det står en større invasjonsstyrke i landet er det som skaper uro i Afghanistan. Et valg kan derfor knapt kalles den utløsende faktor for vold.
3/ Afghanistan har ingen demokratisk historie som ligner på det vi vanligvis forbinder med et demokrati i Norge. Deres folkestyre har så langt vært basert på helt andre prinsipper for maktfordeling. Hvis Norge og USA tvinger dem til å godta en konstitusjonell form som de ikke ønsker eller ikke identifiserer seg med så vil det sannsynligvis oppleves som et ytterligere overgrep mot det Afghanske folk.
4/ En av våre fremste Afghanistan-eksperter, Fredrik Barth, har lenge hevdet at den medisinen som vestlige land foreskiver for Afghanistan er så gal, at den er dømt til å mislykkes (i boken "Afghanistan og Taliban"). Dette er fordi de vestlige løsningene baserer seg på en feil forståelse av den lokale kulturen.

I tillegg er det slik at et påtvunget valg av en amerikansk marionett som "demokratisk" valgt president i Afghanistan er feil medisin mot feil symptom. Hvis generalen er redd, skal han stille klokke tilbake til 2003 og spørre seg selv om hva man egentlig hadde i Afghanistan å bestille i utgangspunktet? Det kan kanskje hjelpe ham til å gjøre mer opplyste valg som de fremste representant for det norske folk i landet.

Den gang gikk USA og Norge, samt en del andre kumpaner, inn i Afghanistan for å lokalisere og eliminere en eneste kjeltring. Seks år seinere har vi rukket å bombe landet tilbake til steinalderen, vi har trolig drept hundretusener av afghanere, vi har lagt deres politiske system i ruiner og vi har bidratt til at landbruksproduksjonen er dreid fra mat til narkotika.
Kjeltringen som vi i utgangspunktet skulle finne – er ikke verken funnet eller knertet. Han er snarere glemt. Nå forestiller vi oss i stedet for at vi kom til Afghanistan med det edle formål å bringe fred og demokrati til landet.

Men det er jo feil. Afghanistan har aldri trengt oss der. De klarte seg helt fint før vi begynte å bombe dem og spre krig og faenskap i landet. For dem fremstår vi mest sannsynlig som en invasjonsstyrke på lik line med slik vi betraktet tyskerne i 1940.

Nå skal altså invasjonsstyrken begynne å bestemme hvilke "demokratisk" valgte president Afghanistan bør omfavne. Mine tanker går til den gangen en invasjonsstyrke ville bestemme at vi demokratisk burde velge Vidkun Quisling til statsmister her hos oss.

Basert på den historien vi har skrevet etter den hendelsen, mener jeg at flere en bare generalen i Afghanistan bør kjenne et stikk av ubehag.

http://www.nrk.no/programmer/tv/brennpunkt/multimedia/1.6506608
http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.6709616

There’s more to life than this

Am I fulfilling my potential in life and what will I become when I grow up? When will I arrive at a place where I am happy with what I know and stop yearning for enlightenment? No matter when I ask the question, the answer has always been that there’s more to life than this.

There is always something more. There is always something you assume is better, at least because you haven’t done it yet.

When I was younger, for instance, I wanted to see the world, but had no money to travel and no job that would send me anywhere. I didn’t have much education and I had to work all the time to make enough money to pay for food, rent and clothing. I wanted to know, I wanted to see and I wanted to understand.

One of life’s basic paradoxes is inherent in this situation.

Today I have the education that I wanted back then. I live abroad, have a super challenging job and get to travel the world as much as I can possibly desire. I’m not a super rich man, but I have enough money to live a good life, at least from a material point of view.

But I am still not content. As a matter of fact I am possibly less content now than I was before. The reason is because knowledge comes at a price, and because gaining something, also means giving something up.

So even though the urge to travel is waning with an increasing amount of days spent at shabby hotels with paper thin walls and dirty sheets, I still don’t feel like I am fulfilling anything. Still I don’t feel like I am getting at any final destination.

Quite on the contrary. There is still more to life than this. The more I travel, the more I see and the more I understand, the more I realize that I don’t know.

The further I travel away from my old own self, the more I understand that I won’t arrive at any final station, where potentials will be fulfilled or where an urge for knowledge will quiet down. More experience keeps broadening my horizon. This keeps increasing my prospects and thus taking me even further away from fulfilling my potential in life.

Ironic, isn’t it.

Kunde søker bank

Jeg ønsker meg en bank som leverer et låne- og finanstilbud som faktisk er bra for meg som forbruker. Om denne banken eksisterer i Norge, så markedsføres den så dårlig at den forsvinner under radaren min.

Jeg har etter hvert sett meg lei på at bankene skal kunne bestemme hvor mye de mener det er rimelig at de skal kunne ta i påslag på renten fra Norges Bank, når de låner meg penger. De aller fleste banker mener at de gjør en så bra jobb at de fortjener å avkreve meg fra ett prosentpoeng og oppover på renten fra Norges Bank. Ett tilbud mangler imidlertid på det norske bankmarkedet, så vidt meg bekjent – nemlig tilbud om lån eller finansiering til et fast rentepåslag på toppen av den gjeldende rente fra Norges Bank (utenom valutalån, som jeg vet har slike betingelser).

Etter mine begreper er dette et produkt som er mer rimelig ut fra et forbrukerståsted enn en fortløpende subjektiv fastsettelse av denne differansen fra bankenes side. Gjennom mitt nettverk vet jeg at bekjente i utlandet kan låne penger til gjeldende sentralbankrente pluss 0,5 prosentpoeng påslag. Dette er det produktet jeg ønsker meg. Og dette er det produktet jeg akter å skaffe meg.

Spørsmålet er om noen norsk bank ønsker å selge meg dette produktet. Hvis ikke kommer jeg til å skaffe meg det i utlandet. Hvis du som leser dette jobber i min bank, så tilby meg dette produktet hvis du vil beholde meg som kunde over tid.

Hvis du som leser dette jobber i en annen bank, så tilby meg dette produktet om du vil ha meg som ny kunde. Jeg mener at 0,5 prosent påslag på sentralbankrenten er det meste banken min må kunne ta seg betalt for å låne meg penger. Dette er fordi jeg både har gjennomsolid økonomi, og fordi jeg har en plettfri bank-historie.

Jeg er en person i en husstand med ualminnelig god inntekt. Vi har i tillegg lite gjeld i forhold til våre samlede aktiva, sånn at vi sitter på svært god sikkerhet for våre lån. Likevel tilbys vi altså lån til betingelser som i prinsippet medfører at jeg betaler regningen for alle som ikke gjør opp for seg. Dette til tross for at banken min aldri har tapt en eneste krone på å gjøre forretning med meg.

Bankens forhold til meg som kunde er preget av, rent administrativt, å ta imot penger hver måned, og å sende meg en oversikt over hva jeg har betalt for denne tjenesten. Jeg mener det er drøyt at noen bank skal mene at dette gjør dem fortjent til noe særlig betaling ut over 0,5 prosentpoeng påslag på renten.

Jeg utfordrer derfor dere som jobber i norske banker. Vis at dere evner å bringe et konkurransedyktig produkt på banen. Det er på tide at dere slutter å selge oss produkter som mangler konkurransedyktighet utenfor landets grenser.

Kundene deres lever nemlig ikke i et internasjonalt vakuum. Vi vet og hører hva som skjer utenfor landets grenser, og vi ønsker ikke å ha et tilbud som er vesentlig dårligere enn det kunder i andre markeder får.

Våkne opp og send meg en mail på rolfgz@gmail.com. Hvis du er likesinnet forbruker, så oppfordres du også til å sende meg en mail så vi kan samle litt reell forbrukermakt.

UDs doble moral

Kan man importere fisk fra et land som er under okkupasjon? Nei sier norsk UD.

Kan man importere olje fra et land som er under okkupasjon? Ja sier norsk UD.

Dobbeltmoralen i den norske stat, inkludert våre departementer er henimot fantastisk.

Jeg satt forleden og leste om at norsk UD har gitt fiskeriselskapet GC Rieber en solid skrape fordi de har importert fisk fra Vest-Sahara. Saken skapte store overskrifter i norske medier, fordi GC Rieber åpenbart har forbrutt seg mot det som er de normale norske moralske standarder.

Slemme selskap
Fy og fysj for et slemt selskap! Importere fisk fra et land i Afrika. Se artikler om tema her, her og her.

Saken vekker berettiget harme. Til en viss grad kan jeg skjønne at deler av det norske samfunnet nå fekter febrilsk med sine moralske pekefingre. Hvis det er fare for at den varen som man kjøper fra et land, har sitt opphav i et annet land som er under okkupasjon, så bør man holde fingrene av fatet. Ellers risikerer man at okkupanten finansierer sin okkupasjon ved å selge ressurser fra det landet de okkuperer.

Jeg er hjertens enig i at dette er feil. Jeg er så enig i dette prinsippet at jeg mener at dette også må gjelde for olje.

Annerledes med olje
Men her gjelder det åpenbart en helt annen moralsk standard i Norge. Knapt noen fekter med noen pekefinger på grunn av den oljen som Norge vil hente ut av Irak. Dette til tross for at Irak fortsatt er under okkupasjon av USA og en slags Felles-Europeisk Nato-styrke.

Som de fleste vil kjenne til, Invaderte USA Irak i 2003. Det er etter hvert grundig beskrevet at denne invasjonen var klart i strid med FNs folkerett. Irak ble med andre ord okkupert av USA, akkurat som Marokko i dag okkuperer Vest-Sahara.

Fordømt av FNs generalsekretær
FNs generalsekretær Kofi Annan, sa svært tydelig at invasjonen var i strid med folkeretten. Nobelprisvinneren Joseph Stiglizt dokumenterte og skrev det samme i sin bok, ’The three trillion dollar war’. Seinere har flere kommet etter, slik som for eksempel Michael Wood fra det britiske UD under en høring i London nå nylig.

Les flere artikler om dette tema her og her .

Som de fleste sikkert har fått med seg, så hevder USA at krigen i Irak er avsluttet. Men sju år etter invasjonen har USA fortsatt rundt 125.000 soldater stående i landet. De har også bygget militærleirer i Irak som indikerer at de ikke har tenkt å trekke seg tilbake på en stund. Man kan altså med trygghet si at landet er okkupert av USA.

Statoil er på banen
I en slik situasjon har den norske stat, ved sitt oljeselskap, Statoil skaffet seg rettigheter til å utvinne og selge olje fra dette landet. Dette reagerer man altså slett ikke på i landet Norge. Snarere tvert imot.

Skal man tro VG, så har Statoil ”Vunnet store oljerettigheter i Irak”. Det er jo en bragd, når man først har fått sine venner i USA til å bombe landet sønder og sammen, drepe eller kjeppjaget landets handelsstand, elite og politiske vesen.

Ifølge e24 ”Flørter Statoil med Irak-Olje”.

Bare klassekampen ser ut til å evne å se at det her kan være snakk om handel med varer fra et okkupert land.

Anti-islam-kampanjer
Utenom Klassekampen virker det som om det norske samfunn er kollektivt viljeløse og ute av stand til å se det moralsk forkastelige i det som skjer. Vi er her fullstendig blindet av propaganda om at Irakere er slemme og onde terrorister. Av den grunn føler vi kanskje at vi har en slags rett til å legge beslag på oljen deres.

Hvis det finnes noen rett i denne verden, burde vi nordmenn kollektiv fektet med våre moralske pekefingre mot den utnytting som skjer av dette okkuperte landet også.

Men knapt en finger er å se.

For hvordan skal man da betale norske trygder når det blir slutt på oljen på norsk sokkel.

Norge bør redde PIGS

Fra sidelinjen kan det se ut som om det er mange grunner til at Norge bør hjelpe skadeskutte Euro-land gjennom en krise. Vi bør i alle fall ta denne diskusjonen i de åpne rom snart.

Flere land i Europa har gjeldsproblemer som er i ferd med å stige dem over hodet. Dersom det går som ekspertene mener, kan dette smitte over til andre land og dermed skape en ny finanskrise. Denne vil muligens bli av større proporsjoner og effekten på verdens befolkning vil bli langt verre enn den krisen vi akkurat la bak oss.

Norge kan rammes
To ting slår meg når jeg studerer det generelle nyhetsbildet om denne saken, og spesielt etter å ha lest Niall Fergussons kommentar gjengitt på dn.no nylig.
1/ Kommentarer over dette emnet mener at det vil være mulig å begrense eller unngå denne krisen dersom noen slenger ut en økonomisk livbøye av stor nok størrelse omtrent nå.
2/ Det som skjer i de såkalte PIGS-landene (Portugal, Italia, Hellas, Spania ) har potensial til å spre seg på en slik måte at det vil påvirke hele verden negativt, sågar USAs enorme økonomi.

Dette får meg naturligvis til å tenke, at hvis ”alle” vil bli berørt av dette, så vil det også ramme Norge i en eller annen form. Samtidig vet jeg at Norge, i kraft av sitt oljefond, sitter på en enorm formue, som vi til stadighet krangler om forvaltningen av. Ingen synes liksom å være fornøyd med forvaltningen av denne enorme pengesummen.

Fornuftig investering
I den situasjonen som er i ferd med å oppstå, kan det derfor være at vi bør diskutere om pengene kan brukes mer fornuftig ved å støtte opp under EU landene i denne krisen. Dette vil ha en enorm verdi for EU som helhet, dersom det betyr at de kan unngå en bunnløs gjeldskrise i bakkant av 2008-krisen.

Det gir Norge gode forhandlingskort overfor unionen. Som de fleste vil vite, betaler vi allerede en årlig avgift på rundt 6 milliarder kroner for å få tilgang til dette markedet. Her har vi en mulighet for å endre disse vilkårene til beste for vårt næringsliv. Ved å påta oss en viss risiko i dag kan vi kjøpe oss bedre handelsvilkår i fremtiden.
Jeg kan vanskelig se at noen investering som norske myndigheter kan gjøre i dag vil være mer fornuftig enn dette.

Forhandlingskort
Ved å garantere for gjeld eller låne EU-land i krise penger på rimelige vilkår, kan vi muligens få til et fritak for EFTA-avgiften vår og sankssjonsfri og tollfri tilgang for norske varer i overskuelig fremtid. Rimelige utlånsvilkår til EU-land kan fortsatt være fornuftige kommersielle vilkår sett gjennom norske oljefonds-øyne.

Det er naturligvis mange næringer som vil nyte godt av dette. Eksempelet laks illustrerer det kanskje spesielt god. Dette er en vare som stadig får EU til å vri seg i smerte, fordi import fra Norge konkurrerer med produksjon fra EU-medlemsland. Gjentatte ganger, så langt tilbake som jeg kan huske, har EU på nytt og på nytt funnet kreative måter å innføre nye begrensninger på import av norsk laks.

Dagens økonomiske situasjon i EU-landene taler for at vi griper muligheten til å kjøpe oss markedsfordeler i fremtiden.

Studentene får Svarteper i pensjonsreformen

Skolehverdagen på Handelshøyskolen er naturligvis full av fag hvor vi skal lære å bli gode økonomer. ”Maksimere profitten, maksimere profitten, maksimere profitten”, messer foreleserne våre omtrent daglig. Dette er jo et enkelt budskap som det er relativt greit å ta med seg ut i yrkeslivet. Vi vet at våre fremtidige arbeidsgivere forventer at vi skal maksimere profitten for dem.

(Dette er en eldre artikkel skrevet mens jeg var student ved Handelshøyskolen i Bodø)

Mer enn grandis på tilbud
Spørsmålet er imidlertid om vi er blitt gode økonomer hvis det er slik vi tolker våre forelesere. Hvem har sagt at vi må vente til vi kommer ut i jobb for at vi skal maksimere profitten. Har dette budskapet ingen gyldighet for våre privatliv som studenter?

Selvfølgelig har dette budskapet gyldighet for oss i dag. Det dreier seg om langt mer enn å kjøpe grandisene mens de er på tilbud og å spare penger ved å ta med matpakke og kaffe på skolen.

Selvmotsigelse
Den observante økonomistudent har sannsynligvis lagt merke til at regjering og Storting har til hensikt å vedta en pensjonsreform nå i vår. De presenterer sin reform som en vinn-vinn situasjon hvor alle kommer til å bli litt rikere, samtidig som staten sparer noen tusen milliarder kroner. Men bør ikke en slik retorikk få det til å ringe en bjelle for alle oppegående økonomer og økonomistudenter?

Jeg mener at det både bør kime i klokker og lyse varsellamper helt herfra og ned til løvebakken. Det er jo opplagt at våre politikere prøver seg med en liten hvit løgn her. Og dersom vi ikke får opp øynene i tide kommer de sannsynligvis til å slippe unna med sin lille ”spanske”. De som ligger an til å tape på denne reformen er nemlig du og jeg. Ja, nettopp, du også!

Tømmer din sparekonto
Regjeringen og Stortinget regner sannsynligvis med at dagens ungdom ikke er tilstrekkelig opptatt av sine fremtidige pensjoner til at de skal oppdage hva som er i ferd med å skje. Pensjonisttilværelsen din ligger jo uendelig langt inn i fremtiden. Sannsynligvis er det bare de færreste av dagens studenter som har begynt å tenke på det som ligger 40 år foran dem i tid.

Dette gir våre politikere en unik mulighet. Dette gir dem muligheten til å maksimere sine egne fremtidige profitter på bekostning av din og min. De sørger med andre ord for å minimalisere din og min profitt i pensjonisttilværelsen. I dine og mine øyne bør dette fortone seg som at de som nærmer seg pensjonisttilværelsen i dag, tømmer våre felles sparekonti og setter alt inn på sine egne private konti.

Hver stemme teller
Dette er naturligvis fullstendig galt for oss som kommer etter dem. For hva skal vi leve av når vi blir pensjonister? Se det tror jeg Kjell Magne Bondevik og Per Kristian Foss gir fullstendig blanke i. Grunnen til det er at våre foreldre og besteforeldre er mye flinkere til å stemme ved stortingsvalg enn vi er. Ergo er deres stemmer mye mer verd enn min og din.

Hvordan tror du våre politikere tenker når de skal posisjonere seg foran det kommende stortingsvalget? De vil naturligvis gi noen ekstra goder til de gruppene hvor de forventer å hente flest stemmer. Ergo tilbyr de avtalefestet pensjon, mulighet til å gå av med pensjon ved 62 år og en lang rekke liberale ordninger for utbetalinger fra Folketrygden.

Smuler igjen
Det de gjør er med andre ord å tillate at den velgergruppen som avgir flest stemmer får muligheten til å stikke hånden helt til bunns i vår felles kakeboks. Dersom pensjonsreformen går gjennom i sin nåværende form, kommer det til å etterlate skjult bunn med kakesmuler på deling til deg og meg.

Er dette rettferdig? Og er det noe vi kan gjøre med dette?

Rammer dem med utdannelse
Svaret på det første spørsmålet er naturligvis at dette slett ikke er rattferdig. Dette er nok en erkekonservativ reform som først og fremst rammer dem som ikke når helt til topps på samfunnets rangstige. Dessuten rammer den alle dem som ikke har rukket å jobbe mellom 40 og 43 år i løpet av sitt yrkesaktive liv.

Et kjapt regneeksempel vil fortelle at dette meget vel kan bli både deg og meg: Du gjør deg ferdig med gymnaset når du er 19 og begynner rett på høyskolen. Du vet ikke helt hva du skal bli og tar et ”rolig år” med grunnfag historie eller noe sånt. Deretter finner du ut at de egentlig vil bli økonom. Du tar sikte på en femårig masterutdanning ved Handelshøyskolen. I tillegg må du kanskje bruke et år på å ”spare” studiepoeng for å komme inn.

Vi blir minstepensjonister
Før du får snudd deg rundt har du brukt sju år på studier og du er blitt 26. Ifølge regjeringens forslag til pensjonsreform må du jobbe full tid i mer enn 40 år for at du skal nå over minstepensjon. Det betyr at du MÅ jobbe full tid til du blir minst 66, kanskje MER, for at du skal nå over minstepensjon. Og du hadde kanskje tenkt at du skulle ta deg et sabbatsår eller to når du var ferdig med studiene? Luffe litt rundt og se verden? Bruke et år eller to? HAHAHAHAHA! I så fall kan vi ønske deg velkommen i rekken av fremtidige minstepensjonister.

Sannsynligvis vil denne reformen også ramme studenter med betydelig kortere studieløp enn de nevnte sju år. For hvem har egentlig noen forhåpning om å stå samtlige år av sitt liv i fullt arbeid? Mange av oss er uheldige og skal være arbeidsledige i deler av våre liv. Mange skal sannsynligvis bli syke og være avhengig av å motta trygd eller sykepenger i deler av sine liv. Alle disse kan vi sannsynligvis også ønske velkommen i rekken av minstepensjonister, hvis de ikke vil jobbe til de er godt over 70.

Vi må stemme
Så til spørsmålet om det er noe vi kan gjøre med dette? Selvsagt er det noe vi kan gjøre. Det betinger imidlertid at vi er på nett i dag og at vi bruker vår stemme til å bli hørt. I praksis vil det si at dere passer på å stemme på det partiet som hører studentenes røst når det kommer til stortingsvalg til høsten.

Men det betinger også at vi bruker mange andre kanaler for å nå gjennom med vårt budskap: Dette budskapet bør primært være at heltids studier gir rett til opptjening av pensjonspoeng på lik linje med fulltids jobb. Slik er det nemlig ikke i dag.

Initiativ fra Bodø
Studentorganisasjonen i Bodø (SoB) har allerede tatt initiativet til å løfte denne saken opp på nasjonalt nivå gjennom Studentenes Landsforbund (StL). Gjennom vårt medlemskap der, har vi mulighet til å påvirke den politikken som blir ført i landet vårt.

Men lengst av alt kommer vi hvis studentene for alvor skjønner at våre politikere er i ferd med å prakke på oss Svarteper i dette spillet. Les om denne saken i avisen! Snakk om denne saken! Interesser deg for denne saken! Skriv brev til avisen din om denne saken! Og avgi den stemme ved det kommende valget slik at den hjelper deg til å maksimere din fremtidige inntekt på dette området.

Foreløpig er det ingen partier som har signalisert at dagens studenter har noen verdi i denne saken. Men hvis vi er mange nok som hever stemmen og krever å bli tatt på alvor, så må de jo høre på oss før eller siden.


Denne artikkelen ble skrevet mens jeg var landsstyrerepresentant i Studentenes Landsforbund, StL
Artikkelen ble opprinnelig trykket i et studentmedium ved Høgskolen i Bodø i 2004, og seinere publisert på nettsidene til StL, her.

Saken endte opp på landsstyret til StL, hvor representantene ble enige om at den skulle inn på arbeidsprogrammet og at man ønsket større fokus på studentenes rettigheter i forbindelse med den forestående pensjonsreformen.

Saken hadde sitt utspring i studentorganisasjonen Nugla, hvor jeg også var leder en periode. Den viser at det er fullt mulig å løfte en sak fra en knøttliten studentforening helt opp på den nasjonale politiske arena.

Saken har dessverre fortsatt ikke fått den oppmerksomhet den fortjener, til tross for at studentforeningene nå er klar over utfordringene og jobber for endringer. Status per idag, i 2010 er at studneter og alle fra og med min aldersgruppe vil bli sittende med Svarteper i spørsmålet om pensjon.

Personlig tør jeg ikke stole på at Folketrygden har penger igjen til min pensjon, etter å ha sett regjering og Sorting utvide pensjonsrettighetene til store grupper mennesker (seg selv og offentlig ansatte i hovedsak) de siste årene. Ingen av disse pengene har kommet personer under 45 år til gode. Dessverre.

Hvor ble alle pengene av?

”Pengene er tapt”. Denne frasen kan man både høre og lese i avisen i mange sammenhenger. Man kan saktens spørre seg hvor penger blir av når de er tapt.

For at penger skal være skikkelig tapt, så må de jo være ødelagt på en slik måte at verdien deres er forsvunnet helt. Verdien av disse pengene må da være totalt ute av hele det globale økonomiske regnestykket.

Tapte på Terra
Men det er som regel ikke i sånne tilfeller man hører om at penger er tapt. Et eksempel kan være saken der fire nordlandskommuner kjøpte såkalte strukturerte investeringsprodukter av Terra Securities, for så å tape pengene sine. I dag omtales dette ofte som den såkalte Terra-skandalen.

Når man leser om dette, så kan man jo få inntrykk av at en liten milliard kroner (som vel var hva det snakk om i den saken) var som sunket i jorden. Men så bokstavlig forsvant ikke pengene.

Hvis man ser nærmere på hva som skjer når for eksempel en kommune investerer pengene sine i – for eksempel et strukturert investeringsprodukt fra Terra Securities, så betaler de pengene inn til et fond som noen personer har ansvaret for å forvalte.

Avkastet eller bortkastet
Denne forvaltningen går i hovedsak ut på å flytte disse pengene litt fra sted til sted. Ideelt sett skal dette føre til at pengene til enhver tid skal være på et sted, i et produkt eller på en konto hvor de gir positiv avkastning til den som eier pengene.

Men noen ganger ringer altså megleren tilbake og sier at han har tapt pengene. Det betyr jo bare at han har betalt dem inn et sted, hvor han ikke klarer å få ut igjen hele beløpet en tid seinere. I prinsippet betyr dette bare at noen andre har tatt pengene.

I tilfellet Terra-saken er konsekvensen at penger som tilhørte det offentlige Norge, eller skattebetaler Ola og Kari, var overført til en annen person, og at Ola og Kari aldri så mer til dem. I stedet hadde Ola og Kari overdratt rettigheter til sine kraftinntekter til DnB, som pant for sine investeringer. Pengene har trolig havnet et sted i Citigroup, som stor bak produktet Terra Securities solgte.

Noen har disse kommunale kronene
Det interessante med dette er jo akkurat at pengene ikke egentlig er borte. De har bare skiftet eier. Hvis pengene ble utbetalt til Citigroup, så har jo de fått pengene, og betalt tilbake et mindre beløp. Ergo er en del av pengene der.

I tillegg har DnB overtatt rettigheten til kraftinntekter fra de kommunene som belånte sine kraftinntekter. Så en del av pengene havner i tillegg der. Dette vil i sin tur si at disse pengene vil bli brukt til å betale fete bonuser til bankansatte i DnB, og utbytte til bankens aksjonærer.

I dagens samfunn ser jeg tegn til at penger i den offentlige sfære systematisk utsettes for risiko, for deretter å tapes. Når dette spillet spilles ofte nok og i stor nok målestokk, så blir resultatet at betydelige mengder penger flyttes fra den offentlige sfære og over på en liten mengde private hender.

Eksperimentet Pensjonsreformen
Den pågående pensjonsreformen i Norge er et annet tilfelle, som i prinsippet dreier seg om nøyaktig det samme. Her finnes det en enorm sum med penger som inntil nå har vært trygt og stødig forvaltet, slik at det har kommet hele det norske folk til gode. Ved pensjons-”reformen” blir hele denne formuen utsatt for større risiko.

Man trenger ikke se spesielt langt for å se hva som skjer med pensjonsmidler som er blitt utsatt for risiko i det private markedet tidligere. Med jevne mellomrom tapes det enorme summer av slike penger.

Når penger flyttes i stort monn fra det den offentlige sfæren, hvor det eies av fellesskapet, og over til et fåtall griske og skruppelløse personer, så får man det man kan kalle en reføydalisering av samfunnet.

Den som ser etter, vil se at dette preger hele den økonomiske aktiviteten i samfunnet i dag. Alle som har lest sin historie, vet at Norge har vært et føydalsamfunn tidligere. Den gang hadde vi en adel som eide det aller meste av land og verdier.

Vinn og tap med samme sinn?
Vi er i ferd med å få en ny adel i dag. Mange av dem kaller seg meglere, investment bankers og tilsvarende flotte titler, som indikerer at jobben deres bare er å flytte andres penger fra en konto til en annen.

En stor del av pengene flyttes over til dem selv i form av volumbaserte bonuser og absurde, astronomiske lønninger. Straks pengene er blitt til en meglerbonus, er den jo tapt for meg og deg.

På dommens dag

… skal bankvesenet få på pungen. Det hevder i alle fall Peter Boone og Simon Johnson fra London School of Economics.

Det er jo interessante tanker fra et miljø man kanskje mistenker for å være ultraliberalt. De to hevder at verdens politikere fortsetter å bygge opp våre finansvesen i en kjempeboble, ved å betale dem ut av knipe, hver gang de har gjort seg ut.

De hevder at bankene har tatt følgende lærdom av den nyss forbigåtte ”bankkrisen”: Ta dere godt betalt for å ta enda større risiko – og ikke bry dere om kostnadene. De vil bli betalt av skattebetalere, kunder og vanlige arbeidere som mister jobbene sine.

De skriver dette i et innlegg i Financial Times denne uken, hvor de beskriver det de kaller en dommedags-syklus innenfor bank- og finansvesen. Syklusen vil fortsette å bygges opp så lenge politikere og finansministre verden over nekter å la banker fungere etter normale markedsprinsipper. Det vil i normale tilfeller si at banker må få gå konkurs når de har tapt masse penger.

Boone og Simmons frykter at ryggrads- og kunnskapsløse politikere vil fortsette å pumpe penger inn i et lite effektivt og stadig grådigere bankvesen, helt til det ugjenkallelig vil kollapse. Hvis boblen får tid til å vokse seg mye større enn det man ser tegn til i dag, frykter de at det vil føre til en økonomisk nedsmelting i hele vår del av verden, og i hele vårt økonomiske system.

Personlig er jeg både litt enig og litt uenig med de to. Jeg er ikke helt sikker på at jeg forventer meg den helt store økonomiske dommedag i nær fremtid. Men jeg skjønner godt hvilke prinsipper de snakker om, og ser den samme tendensen rundt meg alle steder.

Jeg er også av den oppfatning at man ikke løser noen problemer med å bygge opp under et ineffektivt, dyrt og dårlig bankvesen. Prinsipielt sett kan jeg ikke se forskjellen mellom en bankpakke i dag, og en redningspakke til stålverket i Mo i Rana eller Årdal på 70-tallet.

I økonomiske kretser refererer man fortsatt til denne typen redningspakker nærmest som det ypperste av økonomisk stupiditet. Men de samme økonomiske grunnregler gjelder åpenbart ikke når det er bankvesenet som skal reddes.

Da er det de økonomiske forståsegpåerne selv som mottar penger fra staten.

Da forstår vi jo at en subsidie helt plutselig er blitt helt i tråd med god økonomisk teori, takt og tone.

Liten forskjell på rikmann og fant

Vi leser i avisen at Island er på grensen til konkurs. Det kan være verd å sette deres gjeldsstørrelser i perspektiv, for å kunne vurdere om de er fattigere enn for eksempel USA.

Gjør man det vil man for eksempel se at Island ikke sitter verre i det enn USA. Men i avisen kan man bare lese at Island er på grensen til konkurs. USA er det visstnok ikke. Det er i beste fall interessant å se hvordan mediene velger å beskrive gjelden på Island som enorm, og Island som en konkurskandidat. USA beskrives imidlertid fortsatt som verdens økonomiske motor til tross for at motortrøbbelet ser ut til å være like stort som på Island. Slik bidrar media faktisk til å fortegner virkeligheten unødig overfor sine lesere.

Så sent som 14. januar skriver Dagens Næringsliv at den samlete statsgjelden i USA (den offisielle – det finnes med andre ord muligens en uoffisiell gjeld også) er på 12.000 milliarder kroner. Tallet er jo så stort at det er vanskelig å begripe det. Omregnet til gjeld per amerikaner utgjør dette ca 40.000 USD per innbygger.

I tillegg kan man lese at statsgjelden i USA er forventet å øke med 388 milliarder USD i første kvartal 2010. Dette utgjør en økning per amerikaner på ca 1.250 dollar per hode. Det er med andre ord en økning av gjelden med drøyt 3,2 prosent bare på et kvartal. Etter mine begreper er dette et stort tall.

Sjekker man deretter gjelden på Island, vil man finne at den var på ca 7,5 milliarder dollar før landet havnet i uføret og begynte å krangle om erstatning med England og Nederland. Det betyr at Island har en statsgjeld på ca 23.500 USD per innbygger dersom de slipper eller nekter å betale det England og Nederland hevder at de skylder.

Legger man så på de rundt seks milliarder USD som England og Nederland hevder at Island skal betale, så er gjelden per islender kommet opp i ca 41.500 USD per innbygger – altså det samme som den offisielle gjelden er per innbygger i USA ved utgangen av første kvartal 2010.

Tallene mine er hentet fra CIAs World Factbook og fra DN og kan etterprøves. De forteller meg at det er pussig å hausse Island opp som enslig konkurskandidat på bakgrunn av deres gjeld per innbygger. Det er vel ikke gitt at islendingene har vanskeligere for å betale sin gjeld eller har dårligere betalingsmoral enn andre her i verden. Rett må da være rett.