Dette visste du ikke om Pentagon

De fleste vet at Pentagon har verdens proffeste propaganda-apparat. Men de færreste vet hvor dårlige de er til å regne.

Noen ting vet man liksom bare om Pentagon. Man vet for eksempel at de har verdens største og proffeste propaganda-maskineri (sjekk linken til høyre merket USA's Department of Attack om du ikke vet det).

Om man har sovet i propaganda-timene på skolen kan man ikke drepe en million mennesker i Irak og få det til å høres ut som om man har gjort irakerne en tjeneste.

Et tiår med blokkade
Man vet for eksempel også at Pentagon er elendig på etterretlighet i sin etterretning. Det viste de for hele verden da de fabrikkerte et dokument som angivelig beviste at Saddam Hussein hadde et atomvåpenprogram.

Alle visste at Hussein hadde hatt forbud mot å importere kjemikalier sterke nok til å lage så mye som grønnsåpe det siste tiåret før han ble drept. Men atomvåpen hadde han – liksom.

Alle vet at Pentagon bare ville ha fingrene sine i den irakiske oljen. Alle vet at Pentagon i dag har fått fingrene sine i oljen – og at dette er en av grunnene til at de stadig har en skitten finger med i spillet.

Men færre vet at Pentagon er like dårlig i sin regnskapsførsel som de er i å finne atomvåpen i Sentral-Asia.

Stryk i regnskap
Vet du for eksempel at Pentagon har fått stryk av den amerikanske riksrevisjonen gjennom hele Bush sin administrasjons-periode? Det visste i alle fall ikke jeg.

Ikke før jeg leste boken ”The three trillion dollar war” av Joseph Stiglitz og Linda Bilmes. De hevder med styrke at Pentagon har strøket i regnskap hvert år det siste knappe tiåret. Hvert år har de fått underkjent sine regnskaper og fått kritikk for ikke å vise frem hvor mye penger de bruker, hva de bruker penger på og hvordan de kontrollerer egen pengebruk.

Stiglitz og Bilmes hevder også at Pentagon er like dårlig til å finne løsninger på USA’s sikkerhetsproblemer som de er til å regne:

”Invading Iraq after 9/11 was about as logical as if we had invaded Thailand after Pearl Harbor”, skriver Stiglitz og Bilmes i sin bok.

A+ i propaganda
Seks og et halvt år etter at de invaderte dette landet, står de fortsatt med enorme styrker i landet. Selv om invasjonen i utgangspunktet var et rent brudd på folkeretten, skyter amerikanerne fortsatt irakere daglig. Og de hevder fortsatt at de er der for å hjelpe til med å gjøre landet fredeligere og mer demokratisk.

Norsk media fremstiller fortsatt amerikanske soldater som heltemodige og tapre krigere som løper mitt og ditt ærend i kampen mot en eller annen oppdiktet terrorist.

Ja, det er sant – propaganda kan de - minst like bra som Goebbels kunne det.

Paranoid blogdroid

Bloggen min kommer ikke på. Noen sperrer den med vilje. Jeg overvåkes i sanntid. Man kan bli paranoid av mindre.

Dette er bare noen tanker samlet etter at jeg forgjeves har forsøkt mange forskjellige midler for å legge ut blogger fra Kina. Jeg vil bare fortelle hvordan det faktisk arter seg når man blir scannet og blokkert mens man jobber på nettet.

Bloggen min skulle ikke på. Man kunne nesten trodd at noen visste at jeg ville skrive ufordelaktig om amerikanernes folkemord i Irak.

Men jeg satt i Kina. Hvorfor skulle kineserne ville stenge ute mine blogger hvor jeg trekker amerikansk heltemot i tvil. De burde sende folk på døren for å takke meg.

Man kan bli paranoid av mindre.

Heldigvis tror jeg at kinesernes automatiske blogscan er mer paranoid enn meg. Den skanner sannsynligvis etter alt politisk potent materiale, og sperrer etter beste evne. Slik artet det seg i alle fall:

Kokebok i nettsensur
1/ Jeg legger ut blogger – og blir deretter sperret ute fra blogspot.
2/ I første rekke holder det at jeg endrer fra en nettleser til en annen. Når Opera er sperret, skifter jeg til Firefox, etc.
3/ Når mulighetene der er oppbrukt, ser jeg først mørkt på det. Men så husker jeg at jeg vanligvis brukte en proxy-server for å komme meg inn på nettsteder som Wikipedia, BBC, etc mens jeg jobbet som journalist i Kina. En lang stund funket det ganske greit.
4/ Men så finner noen ut at jeg bruker proxyer for å komme inn på blogspot fra Kina. Jeg logger meg på utavboksen via proxy-serveren nicetrick og skal til å legge ut en ny blogg. Mens jeg holder på med det, blir jeg plutselig utestengt både fra blogspot, nicetrick.info og det hele.
5/ Jeg søker opp en ny lister over proxy-servere og prøver en annen. Nå – men jeg forsøker, blir jeg nektet adgang til den ene proxy-serveren etter den andre, omtrent på samme vis.

123proxy .nl stenges

Guar.info stenges

014.ca stenges

Hafnium.info stenges

Jeg tenker naturligvis ”vattafakk”. Men det er ikke lenge til jeg skal tilbake til Norge. Da vil den ferdigskrevne bloggen komme på nett uansett.

Konspirasjoner og systemkritikk
Jeg synes egentlig ikke det er så ille å bli utestengt fra bloggen min. Jeg er vant med at folk kaller meg mester i konspirasjonsteori. Til og med kjæresten min spøker med at jeg er i stand til å avslutte et hvert resonnement med at Pentagon har en skitten finger med i spillet.

Og hun er jo ikke så langt unna sannheten i og med at noe av det som opptar meg mest akkurat nå er sikkerhetssituasjonen i Sentral-Asia (som jeg velger å kalle det andre kaller Midt-Østen).

Selv omtaler jeg meg selv gjerne som rabiat fritenker.

Jeg burde kanskje kalle meg selv for notorisk systemkritiker, for det er egentlig det jeg tror jeg er. Det er i alle fall derfor bloggen min kalles utavboksen. Jeg stiller spørsmålstegn ved ting de fleste opplever som opplest og vedtatt. Jeg nekter å tro på alt jeg blir fortalt, bare fordi VG eller Aftenposten har trykket den samme løgnen mange nok ganger.

Etter dette kommer jeg kanskje til å havne på hatlisten til alle som hater folk som lager karakteristikker av seg selv. Det får stå sin prøve. Jeg er ganske fornøyd med denne bloggen.

I alle fall med tittelen, som jeg har lånt fra Radiohead og bare tilpasset bittelitt.

Please President Obama, don’t send “help”

I just read in the newspaper that President Barack Obama is deeply troubled over violence in Teheran. Let’s just pray that he doesn’t decide to help Iran in the same way USA has helped Iraq and Afghanistan.

I wonder if USA’s president Barack Obama is similarly troubled over the violence his own army is creating in neighboring Iraq and Afghanistan. Roughly one million Iraqis have been killed after the American led invasion started in 2003. More than two million Iraqis are seriously injured and between four and five million people are permanently displaced from their homes.

Everything in ruins
Today Iraq’s political system is in complete ruins.

Iraq’s energy and road infrastructure have broken down completely. People in Bagdad have electricity only a few hours every day.

Water resources in Iraq are destroyed, leading to a rampant cholera epidemic.

Hospitals outside American army bases lack everything from medicines, water and electricity.

Violence has never been more widespread after the Iraqi army has been dispersed and their weapons distributed among a frustrated, tormented, hungry and unemployed population.

Unemployment has never been higher in Iraq; and is around 40 percent among young men.

In fact people’s lives were probably better; their future hopes were higher when Saddam Hussein was in power.

We're being fed bullshit
President Barack Obama may have been fed the same bullshit story about what is happening in Iraq that the rest of us have. That may be the reason why he is more troubled over what is happening in Teheran after a democratic election, than what his own army is doing in three of Iran’s neighboring countries (if we also count Pakistan).

I only hope he doesn’t decide that Iran also needs the same sort of gunpoint democracy that the USA has contributed to in Iraq.

We are constantly told that American soldiers are brave and strong freedom fighters, fighting for a peaceful Central Asia (Middle East) without terrorists. But this area has never been in a worse state, a more unsafe place and riddled with so much war and terror as after USA wanted to send “help”.

The only way president Obama can rid this place of terrorists, is by calling his invasion army home.

Everyone else knows that a divide and conquer strategy is a recipe for suppression, chaos, instability and not a tool for building democracy, trust and stability. You can’t kill a man’s wife and children, run the rest of his family out of the country, put a gun to his head and tell him to respect you and your precious values.

In Europe we learnt this during the Second World War. Hatred towards the Germans has been deep rooted and can some places be found still, after they tried to befriend us with the same kind of bombardment, destruction, killing and pillaging that today is called a campaign for a more democratic and peaceful Iraq.

It is time we all acknowledge this, before we let the Americans bomb a democratic Iran back to Stone Age the same way they have done in Iraq and Afghanistan.

So please President Barack Obama. Don’t send help!

Svin, svin, svin!

Verdens helseorganisasjon, roper svin, svin. Har vi ikke et folkeeventyr som forteller hva som skjer om man roper svin, svin i tide og utide?

Verdens helseorganisasjon (WHO) har nå bestemt at svineinfluensa skal klassifiseres som en verdensomspennende pandemi (fint ord for epidemi). Jeg mener det er flere grunner til at dette er uklokt:

1/ 147 mennesker er til nå bekreftet døde av svineinfluensa på verdensbasis. Dette er et usannsynlig lite tall. Dette betyr fortsatt at denne sykdommen er ualminnelig ufarlig.

2/ Hvis man roper ulv, ulv (eller svin, svin) for den minste lille flis, så fratar man seg selv noen viktige virkemidler som man trenger den gangen vi rammes av noe som er virkelig alvorlig. Jeg mener at WHO på denne måten skusler bort et virkemiddel på en filleting. Resultatet av at de roper svin, svin denne gangen er at vi velger å betrakte dem som uvitende dustemikler den gangen det virkelig er alvorlig.

3/ Det stinker kommersielt og politisk press lang vei av hele historien rundt svine-influensa. Noen vil selge medisiner og andre vil drive handelskrig. WHO fremstår som en nyttig idiot – og lar seg villig bruke. Ergo gjør de seg selv irrelevante i fremtiden.

4/ Kampen mot svine-influensa fremstår som en usannsynlig stor feil-prioritering. I fjor ble 6000 mennesker drept av den meksikanske mafiaen. Folk dør som fluer av skader relatert til tobakk, alkohol og sukker. Trafikken tar hver dag flere liv enn det svine-influensa har gjort til nå. Tuberkulose, kolera og andre alvorlige sykdommer er på fremmarsj. Sult tar hver dag flere liv i mange afrikanske lend enn det svineinfluensa har gjort i hele år.

Det er ikke noe rimelig forhold mellom den faren som denne sykdommen representerer, den medieoppmerksomheten den får, de pengene som skal brukes på å løse den og den politiske prestisje som investeres i å få dette til å fremstå som vår samfunnsfiende nummer to (rett etter arabere og muslimer).

5/ Dette fremstår mer som en skremsels-kampanje som skal skremme oss til å godta mer overvåking, strengere flyplass-sikkerhet, osv. I stadig økende grad virker dette utelukkende som en sak der vi skal skremmes til å godta begrensninger av vår frihet på grunn av en trussel som ikke finnes. Dette er en hersketeknikk som ofte brukes i politiske ideologier vi liker å tro bare finnes i bøker (som George Orwells 1984) og filmer.

6/ For hver gang WHO roper ulv, så rammes verdens matproduksjon. Denne gangen var det svineproduksjonen i mange land som ble rammet. Gårder blir satt i karantene, dyr destruert og handel med matvarer stoppet opp. Hvis man antar at vi allerede har for lite mat på jorden til å fø verdens befolkning, så må man tenke seg grundig om før man gjør noe som fører til at matproduksjonen rammes, at mat destrueres eller at skjevfordelingen mellom rike og fattige øker ytterligere.

Jeg startet denne teksten med å vise til folkeeventyret om gjeter-gutten som ropte ulv, ulv, når han var ensom og satt på setra alene med sauene sine. De fleste vil vite at eventyret sluttet med at den gangen ulven kom, var det ingen i bygden som kom til unnsetning.

Nå har WHO først ropt fugl, fugl, fugl, da de fant en ganske ufarlig fugleinfluensa

Nå roper de svin, svin, svin etter å ha oppdaget den enda mindre aggressive svine-influensa.

I morgen roper de ku, ku, ku eller laks, laks, laks. Hva skal vi tro da?

Ikke stjel pensjonen min

I det siste har jeg vært vitne til omfattende forhandlinger som dreier seg om fordeling av milliarder av kroner i forbindelse med pensjonsreformen. I mine øyne er dette et rent sykdomstegn ved den bebudete pensjonsreformen. Man kan ikke spare pensjonskroner på vegne av Folketrygden ved å la en liten gruppe forhandle seg til store ekstra ytelser i innspurten. Regningen for alt som er gitt bort ved forhandlingsbordet sendes direkte videre til alle under 40 år. Dette er grunnleggende asosialt, usolidarisk og urettferdig.

I mine øyne er det et ran, med mindre regjeringen kompenserer – krone for krone – det de har gitt bort ved forhandlingsbordet.

Jo før vi innrømmer at den foreslåtte pensjonsreformen er et blindspor, jo enklere er det å redde stumpene av den norske velferdsmodellen. Jeg vil her i korte trekk forsøke å forklare hva jeg mener er galt med pensjonsreformen slik den foreligger i dag. Jeg vil deretter foreslå hvordan den enkelt kan gjøres enklere, mer rettferdig og mer bærekraftig.

Slåss om kakebiter
Dagens system er konstruert på en alt for komplisert måte og med muligheter for å forfordele enkelte grupper. Faktisk er muligheten for forfordeling en av de grunnleggende forutsetningene i den nye reformen. Det er dette som gjør at fagforeningene i det siste har forhandlet knallhardt for å sikre at akkurat deres medlemmer får en litt større del av den totale pensjonskaken.

Problemet med dette er at vi bare har en pensjonskake. Og når en gruppe forhandler seg til et større stykke, betyr det at resten blir stående igjen med et mindre stykke.

Det systemet vi er i ferd med å etablere er med andre ord et system som forfordeler alle dem som i dag er mellom 40 år og pensjonsalder. Dette skjer på bekostning av resten av befolkningen.

Forhandler om å gi meg mindre pensjon
Man har nå laget et system som tillater at denne gruppen presser gjennom endringer av en allerede dårlig reform som går i deres egen favør. Med mindre regjeringen kompenserer alt det som denne gruppen forhandler seg til, så betyr det at denne gruppen samtidig forhandler frem en forringelse av pensjonen til meg, alle i min aldersgruppe og alle som er yngre enn meg.

For meg fremstår dette etter hvert som det reneste pensjonsran.

Aldersgrense for de få
Ett av hovedproblemene med pensjonsreformen er, slik jeg ser den, at den legger opp til en slags kvasi-human vurdering av når en liten gruppe mennesker bør ha lov til å gå av med pensjon. Denne aldersgrensen er akkurat nå gjenstand for forhandling.

Problemet med en slik aldersgrense er at den ikke vil gjelde for alle. Ifølge regjeringens forslag til pensjonsreform må alle under 40 år jobbe 43 år før de kan få ”full” minstepensjon. Har man da littegrann utdannelse, blir man fort 70 før man kan ta ut sin dyrt oppsparte minstepensjon.

For å få noe ut over minstepensjon må denne gruppen supplere Folketrygden med private pensjonsalternativer. Til alt overmål er disse ordningene gjort obligatoriske, hvilket sikrer at alle markedsmekanismer innenfor dette sparesegmentet er satt ut av spill.

Uttak uten dekning
Et annet hovedproblem er at pensjonsreformen forsøker å bestemme hvor høy pensjon en liten gruppe mennesker kan få. Dette gjøres ved at man utelukkende ser på hva personer i denne gruppen tjente i sitt siste år i arbeid. Men man vurderer ikke samtidig hva disse personene har betalt inn i av penger til Folketrygden og hvilke verdi disse pengene har på det tidspunktet denne personene går av med pensjon.

Konsekvensen av en slik løsning er at Folketrygden tappes for penger i økende tempo fordi pensjonistene tar ut stadig mer i pensjon, uten at dette er innbetalt over lønnslippen i forkant.

Økonomisk absurd reform
Et tredje hovedproblem med pensjonsreformen er at den ikke løser det underliggende problemet i Folketrygden. Dette har oppstått fordi man har latt noen grupper forhandle seg til større og større ytelser, uten at dette er kompenser med større inntekter til Folketrygden. Ergo står vi nå i en situasjon hvor vi ser at Folketrygden kommer til å gå tom for penger en eller annen gang i fremtiden.

Den pensjonsreformen som det i dag er bred politisk enighet om, forsøker å løse dette underliggende problemet ved å la en liten gruppe mennesker forhandle seg frem til enda bedre ordninger enn det de allerede hadde. Sett fra utsiden virker en slik løsning ulogisk og langt på vei økonomisk absurd.

Folketrygdens endelikt?
Sett fra utsiden arter denne saken seg slik: Regjeringen har et pensjonsproblem fordi det er et langsiktig underskudd i Folketrygden. Regjeringen velger å kjøpe seg ut av det uten å gjøre opp regningen nå. Det betyr at man, med vitende og vilje, skyver en enda større del av regningen for denne pensjonsreformen over på alle som er under 40.

I mine øyne fremstår dette som så skamløst usolidarisk at jeg har problemer med å skjønne at dette i det hele tatt kan ha opphav i en sosialistisk regjering. Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at dette på sikt vil gjøre Folketrygden irrelevant, det vil destruere store deler av det norske velferdssystemet og føre til en dramatisk forringelse i den generelle skattemoral.

Min ideelle løsning
Det som er underlig med den dårlige pensjonsreformen, er at den kunne vært laget på en måte som vil gjøre den hundre prosent bærekraftig, samtidig som den fordeler penger solidarisk og likt til alle medlemmer av Folketrygden. Min ideelle pensjonsreform ser slik ut:

Folketrygden må for det første deles i to deler – en for pensjon og en for andre trygdeytelser. På den måten kan man isolere den delen av trygdeytelsene som man vet må gå til pensjon for at denne delen av Folketrygden skal være bærekraftig. Det betyr også at man ikke kan sause sammen ytelser til pensjon og ytelser til arbeidsledighet, sykefravær eller andre ting.

Ergo blir det lettere å se at ikke pensjonskronene spises opp hvis sykefraværet eller arbeidsledigheten stiger i en periode.

Felles-ordning med individuell oppsparing
Folketrygdens grunnpensjon må være en ren minimumsytelse som utbetales til alle uavhengig av arbeidsinntekt eller opptjeningsår – omtrent som dagens minstepensjon. Denne må skjermes fra alle rettigheter til særbehandling for grupper eller justering ut over det man til enhver tid vet er bærekraftig på lang sikt.

I tillegg må alle arbeidstakere ha rett til å gjøre individuelle innbetalinger til Folketrygden for å spare til sin egen pensjon. Dette vil føre til at alle med arbeidsinntekt kan bestemme selv hvor mye de vil ha i pensjon og hvor tidlig eller seint de vil slutte å jobbe.

Konsekvensen av en slik ordning vil være at alle som vil gå tidlig av med pensjon må betale inn mer til sin private pensjonskonto. Vil man ha en høyere ytelse må man også betale inn mer. Vil man ha i pose og sekk, kan man i prinsippet få det, men da må man også betale prisen selv.

Garantert bærekraftig
Det gode med en individuell innskuddsmodell er at den garantert sikkert er bærekraftig, fordi alle bare tar ut det de har betalt inn til sin egen pensjon. Den er også solidarisk fordi Ola ikke kan forhandle seg til en rettighet til å få noen av Kari sine pensjonskroner, slik ordningen tillater i dag.

Det beste med slik individuelt basert ordning er at den kan gjøres lik for alle, også for dem som i dag er selvstendig næringsdrivende og som på mange måter faller litt utenfor dagens trygdeordninger.

Min foreslåtte ordning baserer seg med andre ord på at alle betaler inn til sin egen pensjon i Folketrygden og at ingen kan ta ut mer enn det de selv har betalt inn. En slik ordning vil helt utvilsomt være bærekraftig, helt uavhengig av størrelsen på oljefondet eller tidshorisont.

Med en slik ordning i bunn vil det være lettere for alle under 40 å godta at det lages overgangsordninger for dem som nærmer seg pensjonsalderen.

Til en viss grad skjønner jeg at dette kan være nødvendig. Men regjeringens plikt må i en slik situasjon være å sørge for at det som allerede er innbetalt til Folketrygden fordeles så rettferdig som mulig. Rettferdighet oppnår man ved å ta bort den muligheten som noen har i dag til å kunne forhandle seg frem til ytelser fra fellesskaper uten at de samme ytelsene vil gjelde for alle medlemmer av Folketrygden.

Meksikansk u-hjelp til USA

USA vant handelskrigen mot Mexico. Så langt har Mexico tapt 70 milliarder dollar på en måned på grunn av svine-influensa. Disse pengene arter seg i dag som en ekstra hjelpepakke, eller u-hjelp, til kriserammet og konkurranseutsatt amerikansk industri.

De største taperne i denne handelskrigen er naturligvis meksikanerne. De nest største taperne er alle som har latt seg skremme til å tro at svine-influensa-historien var noe annet enn proteksjonisme og som dermed har brukt penger på ubrukelige medisiner.

Liten uskyldig statistikk
Langt bak i Dagens Næringsliv fant jeg forleden en statistikk som viser hvordan handelsbalansen til OECD-landene ser ut for tiden (klikk på illustrasjonen øverst for å se tallene) . Det er en litt unnselig statistikk som ikke vekker noen stor oppsikt i seg selv.
Jeg ville kanskje heller ikke tenkt så stort på den, om det ikke var fordi at denne statistikken forteller at min første analyse av problemstillingen rundt svine-influensa var ganske treffsikker. Statistikken forteller at USA ved hjelp av en skremsel om svine-influensa klarte å stenge en enorm andel av meksikanske produkter ute fra sine hjemmemarkeder.
Så om det opprinnelig ikke ”var meningen” at dette skulle fungere som noen proteksjonisme-kampanje eller handelskrig, så er i alle fall det blitt resultatet. Statistikken fra DN/OECD forteller nemlig at den meksikanske handelsbalansen i løpet av den siste måneden hadde et underskudd på formidable 70 milliarder US dollar.

Utestengt
Dette er, verken mer eller mindre, et ubegripelig stort tall. Dette forteller sannsynligvis at det aller meste av meksikanske varer har vært utestengt fra all verdens eksportmarkeder (og spesielt det amerikanske) den siste måneden.
Slik må i alle fall tallene tolkes, siden et underskudd på handelsbalansen betyr at landet har vært nødt til å kjøpe varer for 70 milliarder mer enn de har solgt varer for.
Hvor kan vi så anta at disse pengene tatt veien?
I og med at USA er Mexicos nærmeste naboland, må man regne med at en vesentlig del av meksikansk handel skjer med dette landet. Jeg vil faktisk anta at størstedelen av handelen skjer med USA, men her mangler jeg harde fakta.

Konkurrenter bortevekk
Ved å stenge grensene mot dette nabolandet, som har en konkurransefordel mot USA på grunn av lavere lønninger, har USA altså oppnådd at opp mot 70 milliarder kroner har gått til kjøp av amerikanske varer i stedet for meksikanske varer.
På denne måten har de nærmes ranet til seg en ekstra tiltakspakke eller u-hjelpspakke fra Mexico verd rundt 70 milliarder dollar.
Slike proteksjonisme-påfunn kommer det altså fra landet som i alle år har kalt seg frihandelens mor. Frihandel er med andre ord bare et gode hvis det kommer USA til gode. Straks USA taper på det, så er vist ikke frihandel noe å satse på likevel.
Det er kanskje noe flere bør ha i tankene når man etter hvert skal begynne å diskutere endringer i store globale organisasjoner som Verdens Handelsorganisasjon (WHO), Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken, etc.
For at noen skal vinne på frihandel, må nødvendigvis noen tape på det. Og hvis USA tillates å sno seg på denne måten, så tillater vi samtidig at de eksportere Svarte-Per og dermed en enorm regning der hvor de måtte finne det for godt.

Stillingskrig om dollar

Hva som skjer i forholdet mellom USA og Kina i nær fremtid er ekstremt spennende og kan bety mye for utviklingen av begge valutaene dollar og yuan.

Denne teksten ble nylig publisert på dn.no som en kommentar til artikkelen ved navnet "Kina advarer USA". Sjekk den artikkelen her: http://www.dn.no/forsiden/utenriks/article1681462.ece (klarer dessverre ikke å legge inn en link fra den proxy-serveren jeg bruker)
Trusselen fra Kina er nemlig høyst reell. Kommentaren til denne artikkelen fortsetter som følger:

I løpet av 2009 har jeg sett flere store nyheter som forteller at Kina nå er på et gigantisk oppkjøpsraid hvor de sikrer seg metaller, olje og andre råvarar i stor skala. Betaling skjer ofte i dollar. I tillegg "lånte" Kina bort et stort antall dollar til det brasiliansle statsoljeselskapet nylig.

Jeg har derfor også lekt med tanken om at Kina nå "bruker" sine dollar nå, og har dette som en mulig strategi for å komme seg ut av den dollar-knipen de er inne i nå. Med verdens desidert største beholdning av dollar og dollar-relaterte papirer vil det være krise for Kina om inflasjonen tar av eller om dollaren devalueres eller svekker seg betydelig mot andre viktige valutaer. Dette vil kutte betydelig i Kinas enorme valutareserver.

Da professor Zhou Dunren (Center For American Studies, Fudan University, Shanghai) nylig holdt et foredrag i Shanghai om makro-forholdet mellom Kina og USA stilte jeg ham spørsmålet om dette ser ut som en mulig strategi Kina kan bruke for å løse sine dollar-problemer.

Til det svarte profesor Zhou at det er lite Kina kan kjøpe som i noen særlig grad vil monne, sett i forhold til Kinas enorme dollar-reserver. Han har jo et poeng, men jeg hvis poenget er å sikre seg råvarer mens råvarer er billig og mens dollaren fortsatt har en viss verdi, så kommer vi sannsynligvis til å se vesentlig flere nyheter av denne typen i tiden som kommer også.

Vi må også huske på at dollar-trusselen virker begge veier i forholdet mellom USA og Kina. Det er altså ikke bare Kina som sitter med et dollar-problem: Dersom Kina bestemmer seg for å avhende alle sine dollar-papirer kommer trolig bunnen til å gå ut av dollaren. Dette vet naturligvis Geitner også!

Frykt og avsky i Det hvite hus

”Alt for mange ganger har ledelsen i Det hvite hus fattet beslutninger basert på frykt i stedet for fremsynthet”. Uttalelsen kommer fra president Barack Obamas munn.

Amerikanerne hevder at de har verdens beste etterretningsvesen i sitt Pentagon. Likevel er det åpenbart at de famler i blinde mange ganger. Det mest åpenbare eksempelet er at de trengte å lyge om at Irak hadde atomvåpen, selv om FNs atomvåpenprogram hevdet at det ikke fantes atomvåpen i Irak.

I etterkant er det bevist at "etterretningsrapporten" som fortalte om dette programmet var en ren fabrikasjon, for å rettferdiggjøre en invasjon av ett av verdens mest oljerike land.

Frykten styrer de folkevalgte
For en tid tilbake avholdt USAs president, Barack Obama sin tale om sikkerhet og etterretning i USA under invasjonskrigen i Sentral-Asia (Midtøsten).

Under denne talen sa han blant annet at ”far too many times, decisions in The white house have been based on fear rather than foresight”. Han kunne knapt hatt mer rett. I denne saken heier jeg skikkelig på USAs nye president, og håper inderlig at han har noe nytt å bringe til verdenssamfunnet – noe vi har ventet på så alt for lenge.
Så vidt jeg kan skjønne er frykt blitt et vesentlig viktigere maktmiddel i løpet av de siste 10-15 årene. Vi ser det i alle deler av samfunnet i dag. Vi har allerede latt oss skremme til å godta at alle som skal fly må strippe ned og levere fra seg alle flytende varer de måtte ha i sin håndbagasje.

Vi har til en stor grad latt oss skremme til å bruke milliarder av kroner på å kjøpe ubrukelig medisin som skal brukes til å kurere en sykdom som er like ufarlig som vanlig forkjølelse. Dette for å nevne noen få eksempler. Den som ser etter fryktkampanjer i dagens medier, vil finne dem nesten daglig. Frykt og skremsel er blitt et viktig pressmiddel både i den politiske og i den kommersielle verden. Og i alt for liten grad er media og opinionen våkne for hva vi skremmes til å gjøre.

Jeg håper inderlig at president Barack Obama tar et oppgjør med denne fryktkulturen, og at han bringer opplyste beslutninger til torgs på vegne av Det hvite hus. Hele verden trenger det.

Den som leser bloggen min vil se at jeg ikke alltid er noen stor fan av president Barack Obama (eller USAs ledelse). Det er sannsynligvis mer rett å si at jeg er ganske ambivalent til hva vi kan vente oss av den nye sjefen for verdens mektigske militærnasjon.

Antimuslim-kampanje
Jeg frykter at han vil fortsette å spre frykt og å kjøre videre på den antimuslim-kampanjen som hans forgjenger så vellykket startet. Men jeg håper at han klarer å snu rundt amerikanernes (og resten av verdens) oppfatning av hva som er klokt og rett å gjøre i Sentral-Asia og Afrika.

Vi trenger en president i USA som det er mulig å stole på. Men jeg frykter at han egentlig har for lite makt til å ha noen særlig innflytelse på den amerikanske olje, militær og narkotikaindustrien i deres jakt på profitt og nye markedsmuligheter i Irak, Iran, Pakistan, Afghanistan, Israel, Libanon og Palestina.