Studentene får Svarteper i pensjonsreformen

Skolehverdagen på Handelshøyskolen er naturligvis full av fag hvor vi skal lære å bli gode økonomer. ”Maksimere profitten, maksimere profitten, maksimere profitten”, messer foreleserne våre omtrent daglig. Dette er jo et enkelt budskap som det er relativt greit å ta med seg ut i yrkeslivet. Vi vet at våre fremtidige arbeidsgivere forventer at vi skal maksimere profitten for dem.

(Dette er en eldre artikkel skrevet mens jeg var student ved Handelshøyskolen i Bodø)

Mer enn grandis på tilbud
Spørsmålet er imidlertid om vi er blitt gode økonomer hvis det er slik vi tolker våre forelesere. Hvem har sagt at vi må vente til vi kommer ut i jobb for at vi skal maksimere profitten. Har dette budskapet ingen gyldighet for våre privatliv som studenter?

Selvfølgelig har dette budskapet gyldighet for oss i dag. Det dreier seg om langt mer enn å kjøpe grandisene mens de er på tilbud og å spare penger ved å ta med matpakke og kaffe på skolen.

Selvmotsigelse
Den observante økonomistudent har sannsynligvis lagt merke til at regjering og Storting har til hensikt å vedta en pensjonsreform nå i vår. De presenterer sin reform som en vinn-vinn situasjon hvor alle kommer til å bli litt rikere, samtidig som staten sparer noen tusen milliarder kroner. Men bør ikke en slik retorikk få det til å ringe en bjelle for alle oppegående økonomer og økonomistudenter?

Jeg mener at det både bør kime i klokker og lyse varsellamper helt herfra og ned til løvebakken. Det er jo opplagt at våre politikere prøver seg med en liten hvit løgn her. Og dersom vi ikke får opp øynene i tide kommer de sannsynligvis til å slippe unna med sin lille ”spanske”. De som ligger an til å tape på denne reformen er nemlig du og jeg. Ja, nettopp, du også!

Tømmer din sparekonto
Regjeringen og Stortinget regner sannsynligvis med at dagens ungdom ikke er tilstrekkelig opptatt av sine fremtidige pensjoner til at de skal oppdage hva som er i ferd med å skje. Pensjonisttilværelsen din ligger jo uendelig langt inn i fremtiden. Sannsynligvis er det bare de færreste av dagens studenter som har begynt å tenke på det som ligger 40 år foran dem i tid.

Dette gir våre politikere en unik mulighet. Dette gir dem muligheten til å maksimere sine egne fremtidige profitter på bekostning av din og min. De sørger med andre ord for å minimalisere din og min profitt i pensjonisttilværelsen. I dine og mine øyne bør dette fortone seg som at de som nærmer seg pensjonisttilværelsen i dag, tømmer våre felles sparekonti og setter alt inn på sine egne private konti.

Hver stemme teller
Dette er naturligvis fullstendig galt for oss som kommer etter dem. For hva skal vi leve av når vi blir pensjonister? Se det tror jeg Kjell Magne Bondevik og Per Kristian Foss gir fullstendig blanke i. Grunnen til det er at våre foreldre og besteforeldre er mye flinkere til å stemme ved stortingsvalg enn vi er. Ergo er deres stemmer mye mer verd enn min og din.

Hvordan tror du våre politikere tenker når de skal posisjonere seg foran det kommende stortingsvalget? De vil naturligvis gi noen ekstra goder til de gruppene hvor de forventer å hente flest stemmer. Ergo tilbyr de avtalefestet pensjon, mulighet til å gå av med pensjon ved 62 år og en lang rekke liberale ordninger for utbetalinger fra Folketrygden.

Smuler igjen
Det de gjør er med andre ord å tillate at den velgergruppen som avgir flest stemmer får muligheten til å stikke hånden helt til bunns i vår felles kakeboks. Dersom pensjonsreformen går gjennom i sin nåværende form, kommer det til å etterlate skjult bunn med kakesmuler på deling til deg og meg.

Er dette rettferdig? Og er det noe vi kan gjøre med dette?

Rammer dem med utdannelse
Svaret på det første spørsmålet er naturligvis at dette slett ikke er rattferdig. Dette er nok en erkekonservativ reform som først og fremst rammer dem som ikke når helt til topps på samfunnets rangstige. Dessuten rammer den alle dem som ikke har rukket å jobbe mellom 40 og 43 år i løpet av sitt yrkesaktive liv.

Et kjapt regneeksempel vil fortelle at dette meget vel kan bli både deg og meg: Du gjør deg ferdig med gymnaset når du er 19 og begynner rett på høyskolen. Du vet ikke helt hva du skal bli og tar et ”rolig år” med grunnfag historie eller noe sånt. Deretter finner du ut at de egentlig vil bli økonom. Du tar sikte på en femårig masterutdanning ved Handelshøyskolen. I tillegg må du kanskje bruke et år på å ”spare” studiepoeng for å komme inn.

Vi blir minstepensjonister
Før du får snudd deg rundt har du brukt sju år på studier og du er blitt 26. Ifølge regjeringens forslag til pensjonsreform må du jobbe full tid i mer enn 40 år for at du skal nå over minstepensjon. Det betyr at du MÅ jobbe full tid til du blir minst 66, kanskje MER, for at du skal nå over minstepensjon. Og du hadde kanskje tenkt at du skulle ta deg et sabbatsår eller to når du var ferdig med studiene? Luffe litt rundt og se verden? Bruke et år eller to? HAHAHAHAHA! I så fall kan vi ønske deg velkommen i rekken av fremtidige minstepensjonister.

Sannsynligvis vil denne reformen også ramme studenter med betydelig kortere studieløp enn de nevnte sju år. For hvem har egentlig noen forhåpning om å stå samtlige år av sitt liv i fullt arbeid? Mange av oss er uheldige og skal være arbeidsledige i deler av våre liv. Mange skal sannsynligvis bli syke og være avhengig av å motta trygd eller sykepenger i deler av sine liv. Alle disse kan vi sannsynligvis også ønske velkommen i rekken av minstepensjonister, hvis de ikke vil jobbe til de er godt over 70.

Vi må stemme
Så til spørsmålet om det er noe vi kan gjøre med dette? Selvsagt er det noe vi kan gjøre. Det betinger imidlertid at vi er på nett i dag og at vi bruker vår stemme til å bli hørt. I praksis vil det si at dere passer på å stemme på det partiet som hører studentenes røst når det kommer til stortingsvalg til høsten.

Men det betinger også at vi bruker mange andre kanaler for å nå gjennom med vårt budskap: Dette budskapet bør primært være at heltids studier gir rett til opptjening av pensjonspoeng på lik linje med fulltids jobb. Slik er det nemlig ikke i dag.

Initiativ fra Bodø
Studentorganisasjonen i Bodø (SoB) har allerede tatt initiativet til å løfte denne saken opp på nasjonalt nivå gjennom Studentenes Landsforbund (StL). Gjennom vårt medlemskap der, har vi mulighet til å påvirke den politikken som blir ført i landet vårt.

Men lengst av alt kommer vi hvis studentene for alvor skjønner at våre politikere er i ferd med å prakke på oss Svarteper i dette spillet. Les om denne saken i avisen! Snakk om denne saken! Interesser deg for denne saken! Skriv brev til avisen din om denne saken! Og avgi den stemme ved det kommende valget slik at den hjelper deg til å maksimere din fremtidige inntekt på dette området.

Foreløpig er det ingen partier som har signalisert at dagens studenter har noen verdi i denne saken. Men hvis vi er mange nok som hever stemmen og krever å bli tatt på alvor, så må de jo høre på oss før eller siden.


Denne artikkelen ble skrevet mens jeg var landsstyrerepresentant i Studentenes Landsforbund, StL
Artikkelen ble opprinnelig trykket i et studentmedium ved Høgskolen i Bodø i 2004, og seinere publisert på nettsidene til StL, her.

Saken endte opp på landsstyret til StL, hvor representantene ble enige om at den skulle inn på arbeidsprogrammet og at man ønsket større fokus på studentenes rettigheter i forbindelse med den forestående pensjonsreformen.

Saken hadde sitt utspring i studentorganisasjonen Nugla, hvor jeg også var leder en periode. Den viser at det er fullt mulig å løfte en sak fra en knøttliten studentforening helt opp på den nasjonale politiske arena.

Saken har dessverre fortsatt ikke fått den oppmerksomhet den fortjener, til tross for at studentforeningene nå er klar over utfordringene og jobber for endringer. Status per idag, i 2010 er at studneter og alle fra og med min aldersgruppe vil bli sittende med Svarteper i spørsmålet om pensjon.

Personlig tør jeg ikke stole på at Folketrygden har penger igjen til min pensjon, etter å ha sett regjering og Sorting utvide pensjonsrettighetene til store grupper mennesker (seg selv og offentlig ansatte i hovedsak) de siste årene. Ingen av disse pengene har kommet personer under 45 år til gode. Dessverre.

Hvor ble alle pengene av?

”Pengene er tapt”. Denne frasen kan man både høre og lese i avisen i mange sammenhenger. Man kan saktens spørre seg hvor penger blir av når de er tapt.

For at penger skal være skikkelig tapt, så må de jo være ødelagt på en slik måte at verdien deres er forsvunnet helt. Verdien av disse pengene må da være totalt ute av hele det globale økonomiske regnestykket.

Tapte på Terra
Men det er som regel ikke i sånne tilfeller man hører om at penger er tapt. Et eksempel kan være saken der fire nordlandskommuner kjøpte såkalte strukturerte investeringsprodukter av Terra Securities, for så å tape pengene sine. I dag omtales dette ofte som den såkalte Terra-skandalen.

Når man leser om dette, så kan man jo få inntrykk av at en liten milliard kroner (som vel var hva det snakk om i den saken) var som sunket i jorden. Men så bokstavlig forsvant ikke pengene.

Hvis man ser nærmere på hva som skjer når for eksempel en kommune investerer pengene sine i – for eksempel et strukturert investeringsprodukt fra Terra Securities, så betaler de pengene inn til et fond som noen personer har ansvaret for å forvalte.

Avkastet eller bortkastet
Denne forvaltningen går i hovedsak ut på å flytte disse pengene litt fra sted til sted. Ideelt sett skal dette føre til at pengene til enhver tid skal være på et sted, i et produkt eller på en konto hvor de gir positiv avkastning til den som eier pengene.

Men noen ganger ringer altså megleren tilbake og sier at han har tapt pengene. Det betyr jo bare at han har betalt dem inn et sted, hvor han ikke klarer å få ut igjen hele beløpet en tid seinere. I prinsippet betyr dette bare at noen andre har tatt pengene.

I tilfellet Terra-saken er konsekvensen at penger som tilhørte det offentlige Norge, eller skattebetaler Ola og Kari, var overført til en annen person, og at Ola og Kari aldri så mer til dem. I stedet hadde Ola og Kari overdratt rettigheter til sine kraftinntekter til DnB, som pant for sine investeringer. Pengene har trolig havnet et sted i Citigroup, som stor bak produktet Terra Securities solgte.

Noen har disse kommunale kronene
Det interessante med dette er jo akkurat at pengene ikke egentlig er borte. De har bare skiftet eier. Hvis pengene ble utbetalt til Citigroup, så har jo de fått pengene, og betalt tilbake et mindre beløp. Ergo er en del av pengene der.

I tillegg har DnB overtatt rettigheten til kraftinntekter fra de kommunene som belånte sine kraftinntekter. Så en del av pengene havner i tillegg der. Dette vil i sin tur si at disse pengene vil bli brukt til å betale fete bonuser til bankansatte i DnB, og utbytte til bankens aksjonærer.

I dagens samfunn ser jeg tegn til at penger i den offentlige sfære systematisk utsettes for risiko, for deretter å tapes. Når dette spillet spilles ofte nok og i stor nok målestokk, så blir resultatet at betydelige mengder penger flyttes fra den offentlige sfære og over på en liten mengde private hender.

Eksperimentet Pensjonsreformen
Den pågående pensjonsreformen i Norge er et annet tilfelle, som i prinsippet dreier seg om nøyaktig det samme. Her finnes det en enorm sum med penger som inntil nå har vært trygt og stødig forvaltet, slik at det har kommet hele det norske folk til gode. Ved pensjons-”reformen” blir hele denne formuen utsatt for større risiko.

Man trenger ikke se spesielt langt for å se hva som skjer med pensjonsmidler som er blitt utsatt for risiko i det private markedet tidligere. Med jevne mellomrom tapes det enorme summer av slike penger.

Når penger flyttes i stort monn fra det den offentlige sfæren, hvor det eies av fellesskapet, og over til et fåtall griske og skruppelløse personer, så får man det man kan kalle en reføydalisering av samfunnet.

Den som ser etter, vil se at dette preger hele den økonomiske aktiviteten i samfunnet i dag. Alle som har lest sin historie, vet at Norge har vært et føydalsamfunn tidligere. Den gang hadde vi en adel som eide det aller meste av land og verdier.

Vinn og tap med samme sinn?
Vi er i ferd med å få en ny adel i dag. Mange av dem kaller seg meglere, investment bankers og tilsvarende flotte titler, som indikerer at jobben deres bare er å flytte andres penger fra en konto til en annen.

En stor del av pengene flyttes over til dem selv i form av volumbaserte bonuser og absurde, astronomiske lønninger. Straks pengene er blitt til en meglerbonus, er den jo tapt for meg og deg.

På dommens dag

… skal bankvesenet få på pungen. Det hevder i alle fall Peter Boone og Simon Johnson fra London School of Economics.

Det er jo interessante tanker fra et miljø man kanskje mistenker for å være ultraliberalt. De to hevder at verdens politikere fortsetter å bygge opp våre finansvesen i en kjempeboble, ved å betale dem ut av knipe, hver gang de har gjort seg ut.

De hevder at bankene har tatt følgende lærdom av den nyss forbigåtte ”bankkrisen”: Ta dere godt betalt for å ta enda større risiko – og ikke bry dere om kostnadene. De vil bli betalt av skattebetalere, kunder og vanlige arbeidere som mister jobbene sine.

De skriver dette i et innlegg i Financial Times denne uken, hvor de beskriver det de kaller en dommedags-syklus innenfor bank- og finansvesen. Syklusen vil fortsette å bygges opp så lenge politikere og finansministre verden over nekter å la banker fungere etter normale markedsprinsipper. Det vil i normale tilfeller si at banker må få gå konkurs når de har tapt masse penger.

Boone og Simmons frykter at ryggrads- og kunnskapsløse politikere vil fortsette å pumpe penger inn i et lite effektivt og stadig grådigere bankvesen, helt til det ugjenkallelig vil kollapse. Hvis boblen får tid til å vokse seg mye større enn det man ser tegn til i dag, frykter de at det vil føre til en økonomisk nedsmelting i hele vår del av verden, og i hele vårt økonomiske system.

Personlig er jeg både litt enig og litt uenig med de to. Jeg er ikke helt sikker på at jeg forventer meg den helt store økonomiske dommedag i nær fremtid. Men jeg skjønner godt hvilke prinsipper de snakker om, og ser den samme tendensen rundt meg alle steder.

Jeg er også av den oppfatning at man ikke løser noen problemer med å bygge opp under et ineffektivt, dyrt og dårlig bankvesen. Prinsipielt sett kan jeg ikke se forskjellen mellom en bankpakke i dag, og en redningspakke til stålverket i Mo i Rana eller Årdal på 70-tallet.

I økonomiske kretser refererer man fortsatt til denne typen redningspakker nærmest som det ypperste av økonomisk stupiditet. Men de samme økonomiske grunnregler gjelder åpenbart ikke når det er bankvesenet som skal reddes.

Da er det de økonomiske forståsegpåerne selv som mottar penger fra staten.

Da forstår vi jo at en subsidie helt plutselig er blitt helt i tråd med god økonomisk teori, takt og tone.

Liten forskjell på rikmann og fant

Vi leser i avisen at Island er på grensen til konkurs. Det kan være verd å sette deres gjeldsstørrelser i perspektiv, for å kunne vurdere om de er fattigere enn for eksempel USA.

Gjør man det vil man for eksempel se at Island ikke sitter verre i det enn USA. Men i avisen kan man bare lese at Island er på grensen til konkurs. USA er det visstnok ikke. Det er i beste fall interessant å se hvordan mediene velger å beskrive gjelden på Island som enorm, og Island som en konkurskandidat. USA beskrives imidlertid fortsatt som verdens økonomiske motor til tross for at motortrøbbelet ser ut til å være like stort som på Island. Slik bidrar media faktisk til å fortegner virkeligheten unødig overfor sine lesere.

Så sent som 14. januar skriver Dagens Næringsliv at den samlete statsgjelden i USA (den offisielle – det finnes med andre ord muligens en uoffisiell gjeld også) er på 12.000 milliarder kroner. Tallet er jo så stort at det er vanskelig å begripe det. Omregnet til gjeld per amerikaner utgjør dette ca 40.000 USD per innbygger.

I tillegg kan man lese at statsgjelden i USA er forventet å øke med 388 milliarder USD i første kvartal 2010. Dette utgjør en økning per amerikaner på ca 1.250 dollar per hode. Det er med andre ord en økning av gjelden med drøyt 3,2 prosent bare på et kvartal. Etter mine begreper er dette et stort tall.

Sjekker man deretter gjelden på Island, vil man finne at den var på ca 7,5 milliarder dollar før landet havnet i uføret og begynte å krangle om erstatning med England og Nederland. Det betyr at Island har en statsgjeld på ca 23.500 USD per innbygger dersom de slipper eller nekter å betale det England og Nederland hevder at de skylder.

Legger man så på de rundt seks milliarder USD som England og Nederland hevder at Island skal betale, så er gjelden per islender kommet opp i ca 41.500 USD per innbygger – altså det samme som den offisielle gjelden er per innbygger i USA ved utgangen av første kvartal 2010.

Tallene mine er hentet fra CIAs World Factbook og fra DN og kan etterprøves. De forteller meg at det er pussig å hausse Island opp som enslig konkurskandidat på bakgrunn av deres gjeld per innbygger. Det er vel ikke gitt at islendingene har vanskeligere for å betale sin gjeld eller har dårligere betalingsmoral enn andre her i verden. Rett må da være rett.