Diplomatiets 36,9

Thorbjørn Jagland slår til igjen. Som sist han innehadde en topposisjon presterer han nå nok et nøye planlagt og grundig gjennomtenkt selvmord. Denne gangen drar han ikke bare partiet sitt, men hele det norske diplomatiet og næringslivet med seg ned i dritten.

Man skulle trodd at det ikke var særlig vanskelig å få til en fredspris i dagens samfunn. Det er nok krig og elendighet å velge mellom rundt oss. En “no brainer” ville nok våre venner i vest ha kalt det. Man kan bare kikke på hvem som driver kriger idag, og så deler man ut en pris til den som har gjort den største jobben for få slutt på dem.

Men denne typen logikk er visst ikke så innlysende som man vil ha det til. For det ville naturligvis ført til at man burde dele ut prisen til en som er motstander av den virkelig aggresive part i dagens samfunn. Det er etterhvert godt bevist at for eksempel USA fører kriger på flere kontinenter, uten særlig annen begrunnelse enn at den hjemlige industrien krever det. Det finnes vel motstandere av deres kriger som ville vært verdig en fredspris.

Men Thorbjørn Jagland beviste allerede i fjor at han mangler normalt gangsyn i dette territoriet da han tildelte fredsprisen til sjefen for verdens mest aggressive nasjon. Etter å ha blitt tildelt fredsprisen i fjor kvitterte prisvinneren med å doble de stående styrkene i Afghanistan og Irak. Så, gratulerer Jagland - der traff du skikkelig bra.

I år slår vi til med nok en utdeling av samme kaliber. Og denne gangen begrenser vi oss ikke med å ødelegge Norges generelle anseelse og respekt ute blant folk. Denne gangen slår vi til med intet mindre enn et næringspolitisk og diplomatisk selvmord overfor en av våre aller viktigste handelspartnere.

Dette svinger det av.

Alle som kjenner til hva som skjer utenfor aksen mellom løvebakken og slottet, skjønner at denne prisen er basert på kunnskapsløshet om hva som skjer i det kinesiske samfunn og hvordan dette landet tilnærmer seg frihet, demokrati og politisk endring.

At den kinesiske regjering over de siste 30 årene er den som har bragt flest mennesker ut av fattigdom og gitt dem rimelige leveforhold, betyr mye for hvordan mange vurderer frihet og fred. Men gjør Jagland det – nei langtifra. Han stiller seg opp på Dagsnytt Atten og kaller kineserne udugelige og korrupte.

Man får jo bare vondt i seg av sånt. Man kan jo ikke en gang bli sint på en mann som besitter så stakkarslig lite normalt bondevett. Man kan bare få lyst til å grine over at noen har gitt denne mannen makt til å bestemme hvordan norsk omdømme skal være i det internasjonale samfunn de kommende 10-15 årene.

I år deler han ut en pris som nok en gang ser ut til å være begrunnet i en nesegrus og enfoldig tro på at cowboyene er de gode og at alle som ser annerledes ut enn cowboyene er korrupte, slemme og usle.

Dette stakkarslig gammeldagse verdensbildet er knapt gangbar mynt i Hollywood og tegneserieindustrien lenger. Men blant antatt oppegående norske ex-politikere lever et slikt verdensbilde åpenbart i beste velgående.

I fjor gjennomførte kineserne igjen forsøk med demokratiske valg på lokalnivå i enkelte provinser. Gjennom de siste årene har antallet demonstrasjoner i Kina økt dramatisk. Dette kan lett tolkes som tegn på at kinesiske myndigheter myker opp sitt styresett, tillater flere meningsytringer og vurderer muligheten for større demokrati også innenfor den kinesisk modellen.

Det skulle snarere gitt grunn til optimisme og fremtidstro på vegne av menneskerettighetskampen innad i Kina, heller enn en alvorlig pekefinger fra Norge.
I år gjennomføres også Verdensutstillingen i Shanghai. Aldri før har verdens land kjempet hardere om positiv oppmerksomhet fra Kina. Alle håper at dette skal bidra til at hjemlig industri får litt enklere vilkår i dette enorme og raskt voksende landet.

Men simsalabim, så nuller Jagland ut hele effekten for Norge.

All diplomatisk jobb for å bedre forholdet til dette landet det siste tiåret er strøket bort ved et pennestrøk. Norske bedrifter kan skyte en hvit pil etter alle muligheter for å tegne kontrakter med kinesiske myndigheter i overskuelig fremtid. Millioner av norske kroner investert i kontakter og prosjekter i Kina, er plutselig verdiløse. Tapt.

Man kunne skjønne dette om Kina var den krigerske versting-nasjonen og det diktaturet som Jagland og hans likesinnete vil ha det til. Men vi som lever i Kina til vanlig, ser at virkeligheten er en helt annen enn den som finnes inni Jagland sitt hode (og kanskje i VGs spalter). Ergo fremstår fredsprisen bare som en helt meningsløs, tankeløs og tullete handling.

Man kan saktens mene at Mr Liu Xiaobo fortjener oppmerksomhet og heder for at han har jobbet for mer demokrati og frihet i Kina. Det er sikkert både riktig og prisverdig i seg selv. Men det er langt derfra til å mene at han har gjort en stor innsats for fred i verden. Jeg vil derfor hevde at det er for drøyt å kalle denne prisen verken for smart, modig eller berettiget som en fredspris.

Virkelig modig ville det vært om Jagland ga prisen til Kinas president i stedet, for den jobben som er gjort med å bringe folk ut av fattigdom og å tilnærme seg demokrati i et så enormt og komplekst land. Kanskje også for den jobben president Hu Jintao gjør for å redusere makten til Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. Ser man på disse institusjonenes roller i konflikter og kriger, vil man finne at et slikt engasjement med fordel kunne vært belønnet med en fredspris.
Virkelig modig ville det også vært om han hadde turt å tale sin krigerske storebror i vest midt imot.

Men virkelig mot finnes åpenbart ikke i Nobelkomiteen under Jagland.