Flatskjerm, tykkskjerm, bilder og pixler

Man skal ha flatskjerm nå om dagen. Man må nesten det, ellers så blir man ganske bokstavlig hånet i tv-butikker og stigmatisert som en gnier og en sinke.
Men jeg har ikke helt skjønt hva man skal med 60 tommers flat og rådyr skjerm med 1080 pixlers oppløsning per tomme, eller hva det nå er.

Analog anakronisme

Før hadde vi analoge sendinger på tv. Da var bildene sylskarpe, tatt med skikkelig kamerautstyr som riktig ruvet i terrenget. På den tiden kunne vi sikkert tatt imot sendinger med både 2000, 3000 eller 4000 pixlers oppløsning per tomme om det var det det stod på. Men det stod aldri på det. Da hadde man altså alt for små tykkskjermer som slett ikke ytet bildene den ringeste rettferdighet.
Men så falt NRK-hegemoniet, og med det de analoge signalene. Inn kom Get-boksen med elendige signaler som hakker og hikker og bryter opp i grovkornet pixelerte bilder. Så dårlige bilder ville tatt seg dårlig ut selv på den tv’en jeg pleide å se barne-tv på.
Fremskritt kaller de det. Mon det, sier jeg…

Må ha det!

Jeg har ennå ikke gitt etter for det kommersielle presset om at alle bare ”må” ha en tynnskjerm. Og jeg er like glad.
I dag så jeg en fotballkamp mellom Roma og Juventus på en stor og flott tynnskjerm. Den har 2xHDMI, kan jeg lese på rammen. Men hva hjelper vel det.
De digitale sendingene er jo av så dårlig kvalitet at man slett ikke har bruk for mer enn den gamle 14-tommeren jeg hadde på hybelen i gamledager.
Fremskrittet har ført til at fjernsynskameraene er byttet ut med jeg-vet-ikke-hva. På bildene så det i alle fall ut som om noen fløy rundt langs sidelinjen og filmet kampen med mobilen sin.
Fremskritt spør nå jeg?

Med de bildene som i dag selges over det digitale nettet er det i alle fall en stor skam å kaste bort penger på noen større og dyrere skjerm enn det vi har i dag.

Frem ogg tilbake, eller tilbake og frem

Men fremskrittet telles kanskje bare i kroner og øre og ikke i billedkvalitet. Jeg fikk i alle fall tilbud her forleden om å kjøpe sylskarpe bilder over det digitale nettet. For bare noen små tusenlapper i året kan jeg nå altså få tilbake de sylskarpe bildene som vi hadde før.
Skal vi kalle det fremskritt, skal vi kalle det status quo eller skal vi kalle det ran?

Jeg klarer meg foreløpig med et lite tilbakeskritt.

Om AIG og bonuser - et tankeeksperiment

Finanskrisen bør ha lært oss at meglere og bankfolk bør få sine bonuser på bakgrunn av hva de har tjent for kunder og arbeisdgivere, ikke hvor mange transaksjoner de har gjennomført.

Tankeeksperimentet: Tenk deg at du akkurat har fått deg en ny jobb. Den består i å flytte penger fra en lommebok til en annen. For det får du en fast lønn på - la oss si - en halv million kroner i året.

Det er ikke dine egne penger du flytter. De tilhører kunder av selskapet hvor du jobber. Disse personene har gitt deg sine penger for at du skal sørge for at de er i den lommeboken som gjør at de får høyest mulig avkastning til en hver tid.

Ny bonusordning

Så en dag kommer sjefen din inn til deg og sier at det er etablert et nytt bonussystem. For hver gang du flytter penger fra en lommebok til en annen, skal du få en krone. Betalingen for den nye bonusen skal kunden stå for.
Du regner kjapt over at det tar deg ca 10 sekunder å flytte en bunke med penger fra en lommebok til en annen. I løpet av en vanlig arbeidsdag betyr det at du klarer å flytte pengene 4500 ganger. Men dette er jo lettjente penger. Hvorfor skal du jobbe bare 7,5 time når du lett kan tjene en formue på å flytte disse pengene mange flere ganger. Du bestemmer deg for å jobbe 12 timer dagen. På denne måten klarer du å flytte pengene 7.200 ganger fra en lommebok til en annen i løpet av en dag.
I løpet av et vanlig år tjener du på denne måten 1,7 millioner kroner i bonus i tillegg til din faste lønn. Hvis du jobber noen ekstra dager kommer du lett over to millioner kroner i bonus på denne måten.
Du jobber hardt etter det nye systemet, er på jobb seint og tidlig og flytter penger så ofte som du klarer. På den måten sikrer du deg høyest mulig uttelling på lønnsslippen. Et år seinere gjør du opp status. Du ser at lønnen din nå har steget til nesten tre millioner kroner inkludert bonus. Du er fornøyd, og kaller deg nå for megler. Det gir deg status. Du kjøper deg ny bil og drikker champagne på steder hvor du blir lagt merke til. Du er jo en suksess.
Men samtidig som du gjør opp status ser du at kundene dine ikke har fått noen særlig avkastning på sine penger. De har faktisk tapt på at du flytter rundt på pengene deres i ett kjør. Når du sjekker, så ser du at kundene faktisk ville vært tjent med at pengene ble flyttet litt sjeldnere. Det ville gitt deg bedre oversikt over hvor pengene skulle flyttes, og det ville spart kundene for skyhøye honorarer.

Dilemma

Men hvis du nå begynner å tenke på at kundene skal tjene penger, så vil jo du tape penger. Hva gjør du?
Du fortsetter naturligvis å flytte pengene på den måten som maksimerer din egen inntjening. Du klarer faktisk å øke antallet transaksjoner i løpet av en dag, slik at inntekten din det neste året går opp.
Sammen med dine meglerkollegaer tjener dere nå hundrevis av millioner kroner på å jobbe på denne måten. Og dere fortsetter slik en lang stund, selv om dere vet at kundene deres taper penger på det.
Så en dag går alt galt. Jobben din begynner å miste kunder. Penger trekkes ut, og plutselig er alle klar over at meglerne har påført selskapet og dets kunder enorme tap fordi de har fokusert mer på egen inntjening enn på det som tjener selskapet og deres kunder.
Tapene rammer etter hvert andre avdelinger i selskapet hvor du jobber så hardt at hele selskapet er i ferd med å gå konkurs. I et siste forsøk på å redde selskapet fra undergang går sjefen din til statsministeren og ber om å få noen av skattebetalernes penger slik at han kan redde selskapet fra konkurs.
Sjefen din overbeviser statsministeren om at det er klokt å redde selskapet.
Når sjefen kommer tilbake på jobben med skattebetalernes penger starter en diskusjon som vi har sett mange paralleller til i media i det siste. Hvordan skal man fordele skattebetalernes penger når meningen er å redde viktige samfunnsfunksjoner fra sammenbrudd?

Parallell til AIG

Fra USA har vi i det siste vært vitne til en selsom forestilling, der en del av meglerne i American Insurance Group, AIG, står knallhardt på at de har krav på sine 170 millioner dollar i bonuser. De har jo tross alt flyttet veldig mange penger fryktelig mange ganger.
Men problemet synes å være at de slett ikke har benyttet noen form for sunn dømmekraft i forhold til hvor pengene er blitt flyttet. Spillet med å flytte flest mulig penger fortest mulig gikk så langt at penger ble plassert i prosjekter som hele verden kunne se at var tapsbringende.
Derfor synes også hele verden å være enige om at meglerne er skyld i at AIG har havnet på konkursens rand. De har rett og slett oppført seg som en skoleklasse med spretterter på besøk i et drivhus.
Men meglerne står på sitt. De har en kontrakt som sier at de har rett på bonuser basert på hvor fort og hvor mange ganger de flytter penger. Og de har vitterlig flyttet enormt mange penger kjempefort.
I media diskuterer man nå om det rette er å betale ut disse bonusene for å sørge for at ikke disse finansielle ”geniene” finner ut at de skal bytte jobb. Gud forby at det skulle skje!

Bort med volumbaserte bonuser

Personlig tror jeg imidlertid ikke at løsningen ligger i om man betaler eller ikke. Skal man løse denne typen problemer må man inn til selve kjernen av problemet.
Den ligger i de volumbaserte bonusavtalene. Skal man få bukt med at meglere oppfører seg som opportunistiske selvsentrerte egoister må de ansvarliggjøres med andre insentiver. Det må naturligvis ikke være ulovlig å få godt betalt når man har gjort en god jobb. Derimot virker det nå svært urimelig at en liten gruppe mennesker mener de har rett på bonuser i millionklassen for å ha gjort en jobb som er så dårlig at den har ført hele verden ut i en enorm krise.Løsningen kan være å pålegge meglerne å investere sine ”egne” penger i de samme produktene som de kjøper på vegne av sine kunder. Da er jeg overbevist om at man ville sett en helt annen avkastning. Sannsynligvis ville man også sett at volumet av finansielle transaksjoner ville gått noe ned.
Begrepet ”egne penger” kan her godt defineres som ”penger som gir mulighet for bonusopptjening”. Sett for all del av noen millioner som meglerne kan leke seg med. Men la bonusen være overskuddet av disse pengene, under forutsetning av at de investeres på samme måte, og i de samme produktene som kundenes penger.
Jeg tipper at meglerne ville oppnådd bortimot like store bonuser når alle piler peker oppover. I ulvetider ville de mest sannsynligvis delt skjebne med sine kunder.
Jeg skal ikke hevde at et slikt system ville hindret AIG fra å knekke ryggen finansielt. Grådigheten er som kjent sterkere enn kjønnsdriften hos mange. Men det må være lov til å mene at ting kunne sett bedre ut om ikke en liten gruppe mennesker hadde eksklusiv adgang til kakeboksen og rett til å sende regningen for kakene til skattebetalerne.

I fri dressur

Velkommen til Rolfs blogg. Dette er den første bloggen jeg skriver, så på mange måter skal det bli en ny, spennende og lærerik opplevelse - i alle fall for meg.

Klarer jeg å engasjere, vil noen lese det jeg skriver, og vil diskusjonene gå høyt etter at jeg har skrevet mitt? Det er naturligvis lov til å håpe at man har noe å bidra med i den evig pågående samfunnsdebatten.

Jeg skal ikke her love at jeg skal levere verken det ene eller det andre på mine sider. Det er fort gjort å love og lyge. Men det jeg regner med er at det kommer til å havne tekster og innlegg her som er preget av mitt høye engasjement for det som skjer rundt oss.

Den som lever får vel se...

Jeg har valgt å kalle denne bloggen for Ut av boksen.Det er fordi dette er den måten jeg ofte tenker på. Jeg liker å ta en idé, løfte den ut av kjente konvensjoner og rammer, og se hvordan den ser ut der. Det gir ofte en litt annen virkelighetsforståelse enn det man finner i de fleste og mest leste medier.

Takk for at du besøker siden min, og takk for eventuelle kommentarer til det jeg skriver.

RolfZ