Ikke kødd med poteten min

Norske smakspreferanser er relativt begrensede. Noen ganger er det kanskje like greit.

Skal det være salt og pepper eller paprika? Eller skal vi skeie ut med litt grillkrydder? Utvalget i norske chips-hyller er strengt begrenset, og tillater ikke at det tilføres noe særlig smakskulturell bredde.

Så langt har for eksempel alle forsøk på å utvide smakshorisonten mot britenes salt og eddik havarert. Mon tro hva som ville skjedd dersom Kim hadde begått den kardinalsynd å innføre smaksvarianter fra enda fjernere himmelstrøk.

Når jeg rusler rundt i kinesisk dagligvarebutikker lar jeg meg alltid friste av noe som jeg aldri har smakt før. I et øyeblikk av kulturell beruselse kan jeg veldig lett komme til å ta med meg en pose potetgull med smak av erter, reker, agurk, lime, Beijing duck, tomat eller blåbær, for å nevne et ørlite knippe.

Alt dette har gått ned på høykant uten særlig annen tanke enn at dette var nytt og interessant. Det var helt til jeg forleden kom over en pose potetgull med melkesmak. Nysgjerrig som jeg er kunne jeg naturligvis ikke dy meg.

Jeg bare MÅTTE prøve.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er chipsoman. Det er nok en av grunnene til at det aldri finnes chips i huset hos meg. Det overlever simpelthen ikke et liv i skapet. Melkechips, derimot, er kanskje blant de tingene som kunne gått over dato i kjøkkenskapet hos oss.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive smaken. Den kan kanskje best beskrives som chips drysset med tørrmelk eller et sånt fløtepulver som finnes på café.

For første gang i mitt liv har jeg nådd en denne milepælen: Jeg har spist en type chips som jeg ikke liker. Det tok noen år.

Grattis, mann!!!

Og sånn, helt plutselig kom jeg over en type til. Hva sier du til potetkuler med blekksprut-smak?

Beklager, sultne barn i Amerika. Den gikk også i søppelet.

To typer refusert på så kort tid. Det må kanskje feires.

Med potetgull???

Tja til hijab!

Skal man tro Aftenposten er det uintelligent å si ”tja til hijab”. Når jeg kjenner etter, så er jeg faktisk ganske uenig i det.

Jeg har lenge tenkt på en av de annonsene som Aftenposten har gående på sin nettside. Den viser først noen slagord og deretter en annonsetekst. Blant slagordene er:

”Tja til hijab”

”Noen ut av Irak nå”

”Han derre må gå av!”

Deretter annonseteksten: ”Leser du mer forstår du mer.”

Så glupe

Aftenpostens annonseavdeling leser sikkert Aftenposten hver dag. Derfor føler de seg sikkert veldig glupe og innsiktsfulle. Derfor mener det at det er åpenbart at man må ha noen skruer løs dersom man sier tja til hijab.

Jeg, som er en helt vanlig mann, som ofte synes at Aftenposten er en litt sneversynt og irrelevant avis, synes faktisk at slagordet ”tja til hijab” er ganske bra.

Når jeg tenker meg om, så tror jeg faktisk at jeg står for et klart og tydelig tja til hijab.

Er det egentlig noen grunn til at man skal si et krystallklart ja eller nei? Finnes det ikke nok idiotiske skillelinjer i samfunnet. Har vi ikke nok vi kan slåss om? Kan vi ikke bruke energien vår på noe bedre enn å slåss om et hodeplagg?

Norsk frihet

Jeg kan tenke meg mange grunner til at det ikke er så viktig å ta noe entydig standpunkt i denne saken. I tillegg mener jeg det er pussig at man i Norge fikk en diskusjon om hijab basert på et spørsmål om å bruke dette plagget sammen med politiuniform.

I Norge har vi religionsfrihet. Man har rett til å bruke et kors rundt halsen om man er kristen eller en kalott på hodet om man er jøde. Man kan la skjegget vokse som uttrykk for at man tilhører en muslimsk trosretning eller bruke turban for den saks skyld.

Spørsmålet er vel mer hva man er vant med at politiet skal kle seg i, og hva man tror vil skape problemer i politiets arbeid.

Likhet

Jeg har aldri hørt noen som har nektet politifolk å ha et kors rundt halsen hvis de er kristne. Hvorfor skal man da nekte muslimske kvinner å bære hijab hvis de gjør dette på grunn av sin religion?

Hvis jeg legger bare dette argumentet til grunn vil jeg si ja til hijab, fordi det signaliserer likebehandling av forskjellige religiøse symboler.

Men – man kan også hevde at hijab ikke nødvendigvis eller bare er et religiøst klesplagg. Og ikke alle bærer det fordi de vil vise sin tilhørighet til islam. Noen bærer det kanskje fordi deres mann, bror eller sønn krever det. I så fall er det jo et uttrykk for tvang og ikke frihet og dette er i strid med de frihetene vi påberoper oss i Norge.

Hvis jeg legger bare dette argumentet til grunn vil jeg si nei til hijab.

Enten eller

Hvis man går inn for full frihet til å velge selv, vil det si at man bør kunne velge å bruke hijab sammen med politiuniform på lik linje med andre religiøse symboler. Alternativet må være et forbud mot å bære religiøse symboler sammen med sin tjenesteuniform, uavhengig av hvilke religion man tilhører. Alt annet vil da faktisk være å diskriminere.

Summerer jeg så sammen disse argumentene, ser jeg at det finnes gode grunner for å si både ja og nei til hijab. Standpunktet er faktisk situasjonsbetinget og avhengig av den friheten muslimske kvinner har til å velge.

Basert på det vil jeg si et klart tja til hijab og et like klart ja til at alle bør ha full frihet til selv å velge om de vil bære slike religiøse symboler.

En Thorbjørnetjeneste

Thorbjørn Jagland har startet jakten på sitt politiske ettermæle. Det gjør han ved å latterliggjøre Nobels fredspris for hele verden.

Da jeg kjøpte avisen i helgen, fikk jeg lettere granatsjokk. Nobels fredspris var smurt utover hele fremsiden på kinesiske aviser. Ikke bare for å fortelle hvem som hadde fått prisen. Titlene var av slaget ’It’s true, Obama got he Nobel Prize’. Artiklene beskrev vantro over en så håpløs utnevnelse.

USAs president, Barack Obama har sagt mye fint i sin tid, men så langt har han ikke gjort noe som det er verd å skrive hjem om, sa en kinesisk ekspert som en kommentar til at Obama er tildelt Nobels fredspris. Ikke helt med disse ordene, naturligvis.

The New York Times tar dette resonnementet mye lengre, i sin kommentar ’Norwegian Word’. Her etableres ordet thorbjorn som et adjektiv som beskriver noe som ligger innimellom ’overrasket’ og ’lagt i ruiner’. Her oppfordres nordmenn indirekte til å holde kjeft og å fortsette å henge i skjørtene på USA, slik vi har gjort de siste 50-60 årene.

Et utdrag fra artikkelen (som er skrevet som talen Obama neppe vil holde i Oslo) går omtrent slik: 'Jeg elsker Oslo. Jeg hadde akkurat gleden av å utforske dette fantastiske landet. Min datter Sasha fikk mulighet til å klappe et reinsdyr. Tolv minutter seinere fikk hun Nobels pris i Zoologi'.

Kan det sies klarere hvor løk beslutningen er om å gi Nobels frespris til en som har vært amerikansk president i litt over 14 dager.

Thorbjørn, du trenger å lese dette: Prisen skal gå til noen som har gjort noe for fred i verden – ikke til noen som snakker om at de tenker å gjøre noe en gang i fremtiden. I så fall kan du like gjerne lodde prisen ut KFUMs julebasar.

Den ene dagen bestemmer president Barack Obama at han skal sende flere soldater til krigen sin i Afghanistan. Den neste dagen får han Nobels fredspris.

Det var ille nok da krigshisserne på Vestbredden fikk fredsprisen for noen år siden. Med litt godvilje kunne denne utnevnelsen betraktes som modig og politisk potent i stedet for som et diktat fra Pentagon.

Dersom USA nå invaderer Iran i tillegg til Irak, Afghanistan, krigsoperasjonene sine i Pakistan, Somalia, etc, etc, så har altså Nobelpriskomiteen under ledelse av Thorbjørn Jagland maktet å gjøre prisen ytterligere irrelevant.

Det får meg til å mene at adjektivet thorbjørnet, som The New York Times lanserer som nytt norsk ord, må få følge av et substantiv.

Substantivet thorbjørn må brukes omtrent slik: 'For en thorbjørn!'
Alternativt kan man etablere substantivet 'thorbjørnetjeneste', som uttrykker når man har gjort noe skikkelig tankeløst som får en hel nasjon til å fremstå som dustemikler eller noe svært verdifullt til å fremstå som lommerusk.