fredag 12. juni 2009

Ikke stjel pensjonen min

I det siste har jeg vært vitne til omfattende forhandlinger som dreier seg om fordeling av milliarder av kroner i forbindelse med pensjonsreformen. I mine øyne er dette et rent sykdomstegn ved den bebudete pensjonsreformen. Man kan ikke spare pensjonskroner på vegne av Folketrygden ved å la en liten gruppe forhandle seg til store ekstra ytelser i innspurten. Regningen for alt som er gitt bort ved forhandlingsbordet sendes direkte videre til alle under 40 år. Dette er grunnleggende asosialt, usolidarisk og urettferdig.

I mine øyne er det et ran, med mindre regjeringen kompenserer – krone for krone – det de har gitt bort ved forhandlingsbordet.

Jo før vi innrømmer at den foreslåtte pensjonsreformen er et blindspor, jo enklere er det å redde stumpene av den norske velferdsmodellen. Jeg vil her i korte trekk forsøke å forklare hva jeg mener er galt med pensjonsreformen slik den foreligger i dag. Jeg vil deretter foreslå hvordan den enkelt kan gjøres enklere, mer rettferdig og mer bærekraftig.

Slåss om kakebiter
Dagens system er konstruert på en alt for komplisert måte og med muligheter for å forfordele enkelte grupper. Faktisk er muligheten for forfordeling en av de grunnleggende forutsetningene i den nye reformen. Det er dette som gjør at fagforeningene i det siste har forhandlet knallhardt for å sikre at akkurat deres medlemmer får en litt større del av den totale pensjonskaken.

Problemet med dette er at vi bare har en pensjonskake. Og når en gruppe forhandler seg til et større stykke, betyr det at resten blir stående igjen med et mindre stykke.

Det systemet vi er i ferd med å etablere er med andre ord et system som forfordeler alle dem som i dag er mellom 40 år og pensjonsalder. Dette skjer på bekostning av resten av befolkningen.

Forhandler om å gi meg mindre pensjon
Man har nå laget et system som tillater at denne gruppen presser gjennom endringer av en allerede dårlig reform som går i deres egen favør. Med mindre regjeringen kompenserer alt det som denne gruppen forhandler seg til, så betyr det at denne gruppen samtidig forhandler frem en forringelse av pensjonen til meg, alle i min aldersgruppe og alle som er yngre enn meg.

For meg fremstår dette etter hvert som det reneste pensjonsran.

Aldersgrense for de få
Ett av hovedproblemene med pensjonsreformen er, slik jeg ser den, at den legger opp til en slags kvasi-human vurdering av når en liten gruppe mennesker bør ha lov til å gå av med pensjon. Denne aldersgrensen er akkurat nå gjenstand for forhandling.

Problemet med en slik aldersgrense er at den ikke vil gjelde for alle. Ifølge regjeringens forslag til pensjonsreform må alle under 40 år jobbe 43 år før de kan få ”full” minstepensjon. Har man da littegrann utdannelse, blir man fort 70 før man kan ta ut sin dyrt oppsparte minstepensjon.

For å få noe ut over minstepensjon må denne gruppen supplere Folketrygden med private pensjonsalternativer. Til alt overmål er disse ordningene gjort obligatoriske, hvilket sikrer at alle markedsmekanismer innenfor dette sparesegmentet er satt ut av spill.

Uttak uten dekning
Et annet hovedproblem er at pensjonsreformen forsøker å bestemme hvor høy pensjon en liten gruppe mennesker kan få. Dette gjøres ved at man utelukkende ser på hva personer i denne gruppen tjente i sitt siste år i arbeid. Men man vurderer ikke samtidig hva disse personene har betalt inn i av penger til Folketrygden og hvilke verdi disse pengene har på det tidspunktet denne personene går av med pensjon.

Konsekvensen av en slik løsning er at Folketrygden tappes for penger i økende tempo fordi pensjonistene tar ut stadig mer i pensjon, uten at dette er innbetalt over lønnslippen i forkant.

Økonomisk absurd reform
Et tredje hovedproblem med pensjonsreformen er at den ikke løser det underliggende problemet i Folketrygden. Dette har oppstått fordi man har latt noen grupper forhandle seg til større og større ytelser, uten at dette er kompenser med større inntekter til Folketrygden. Ergo står vi nå i en situasjon hvor vi ser at Folketrygden kommer til å gå tom for penger en eller annen gang i fremtiden.

Den pensjonsreformen som det i dag er bred politisk enighet om, forsøker å løse dette underliggende problemet ved å la en liten gruppe mennesker forhandle seg frem til enda bedre ordninger enn det de allerede hadde. Sett fra utsiden virker en slik løsning ulogisk og langt på vei økonomisk absurd.

Folketrygdens endelikt?
Sett fra utsiden arter denne saken seg slik: Regjeringen har et pensjonsproblem fordi det er et langsiktig underskudd i Folketrygden. Regjeringen velger å kjøpe seg ut av det uten å gjøre opp regningen nå. Det betyr at man, med vitende og vilje, skyver en enda større del av regningen for denne pensjonsreformen over på alle som er under 40.

I mine øyne fremstår dette som så skamløst usolidarisk at jeg har problemer med å skjønne at dette i det hele tatt kan ha opphav i en sosialistisk regjering. Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at dette på sikt vil gjøre Folketrygden irrelevant, det vil destruere store deler av det norske velferdssystemet og føre til en dramatisk forringelse i den generelle skattemoral.

Min ideelle løsning
Det som er underlig med den dårlige pensjonsreformen, er at den kunne vært laget på en måte som vil gjøre den hundre prosent bærekraftig, samtidig som den fordeler penger solidarisk og likt til alle medlemmer av Folketrygden. Min ideelle pensjonsreform ser slik ut:

Folketrygden må for det første deles i to deler – en for pensjon og en for andre trygdeytelser. På den måten kan man isolere den delen av trygdeytelsene som man vet må gå til pensjon for at denne delen av Folketrygden skal være bærekraftig. Det betyr også at man ikke kan sause sammen ytelser til pensjon og ytelser til arbeidsledighet, sykefravær eller andre ting.

Ergo blir det lettere å se at ikke pensjonskronene spises opp hvis sykefraværet eller arbeidsledigheten stiger i en periode.

Felles-ordning med individuell oppsparing
Folketrygdens grunnpensjon må være en ren minimumsytelse som utbetales til alle uavhengig av arbeidsinntekt eller opptjeningsår – omtrent som dagens minstepensjon. Denne må skjermes fra alle rettigheter til særbehandling for grupper eller justering ut over det man til enhver tid vet er bærekraftig på lang sikt.

I tillegg må alle arbeidstakere ha rett til å gjøre individuelle innbetalinger til Folketrygden for å spare til sin egen pensjon. Dette vil føre til at alle med arbeidsinntekt kan bestemme selv hvor mye de vil ha i pensjon og hvor tidlig eller seint de vil slutte å jobbe.

Konsekvensen av en slik ordning vil være at alle som vil gå tidlig av med pensjon må betale inn mer til sin private pensjonskonto. Vil man ha en høyere ytelse må man også betale inn mer. Vil man ha i pose og sekk, kan man i prinsippet få det, men da må man også betale prisen selv.

Garantert bærekraftig
Det gode med en individuell innskuddsmodell er at den garantert sikkert er bærekraftig, fordi alle bare tar ut det de har betalt inn til sin egen pensjon. Den er også solidarisk fordi Ola ikke kan forhandle seg til en rettighet til å få noen av Kari sine pensjonskroner, slik ordningen tillater i dag.

Det beste med slik individuelt basert ordning er at den kan gjøres lik for alle, også for dem som i dag er selvstendig næringsdrivende og som på mange måter faller litt utenfor dagens trygdeordninger.

Min foreslåtte ordning baserer seg med andre ord på at alle betaler inn til sin egen pensjon i Folketrygden og at ingen kan ta ut mer enn det de selv har betalt inn. En slik ordning vil helt utvilsomt være bærekraftig, helt uavhengig av størrelsen på oljefondet eller tidshorisont.

Med en slik ordning i bunn vil det være lettere for alle under 40 å godta at det lages overgangsordninger for dem som nærmer seg pensjonsalderen.

Til en viss grad skjønner jeg at dette kan være nødvendig. Men regjeringens plikt må i en slik situasjon være å sørge for at det som allerede er innbetalt til Folketrygden fordeles så rettferdig som mulig. Rettferdighet oppnår man ved å ta bort den muligheten som noen har i dag til å kunne forhandle seg frem til ytelser fra fellesskaper uten at de samme ytelsene vil gjelde for alle medlemmer av Folketrygden.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar