Ikke kødd med poteten min

Norske smakspreferanser er relativt begrensede. Noen ganger er det kanskje like greit.

Skal det være salt og pepper eller paprika? Eller skal vi skeie ut med litt grillkrydder? Utvalget i norske chips-hyller er strengt begrenset, og tillater ikke at det tilføres noe særlig smakskulturell bredde.

Så langt har for eksempel alle forsøk på å utvide smakshorisonten mot britenes salt og eddik havarert. Mon tro hva som ville skjedd dersom Kim hadde begått den kardinalsynd å innføre smaksvarianter fra enda fjernere himmelstrøk.

Når jeg rusler rundt i kinesisk dagligvarebutikker lar jeg meg alltid friste av noe som jeg aldri har smakt før. I et øyeblikk av kulturell beruselse kan jeg veldig lett komme til å ta med meg en pose potetgull med smak av erter, reker, agurk, lime, Beijing duck, tomat eller blåbær, for å nevne et ørlite knippe.

Alt dette har gått ned på høykant uten særlig annen tanke enn at dette var nytt og interessant. Det var helt til jeg forleden kom over en pose potetgull med melkesmak. Nysgjerrig som jeg er kunne jeg naturligvis ikke dy meg.

Jeg bare MÅTTE prøve.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er chipsoman. Det er nok en av grunnene til at det aldri finnes chips i huset hos meg. Det overlever simpelthen ikke et liv i skapet. Melkechips, derimot, er kanskje blant de tingene som kunne gått over dato i kjøkkenskapet hos oss.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive smaken. Den kan kanskje best beskrives som chips drysset med tørrmelk eller et sånt fløtepulver som finnes på café.

For første gang i mitt liv har jeg nådd en denne milepælen: Jeg har spist en type chips som jeg ikke liker. Det tok noen år.

Grattis, mann!!!

Og sånn, helt plutselig kom jeg over en type til. Hva sier du til potetkuler med blekksprut-smak?

Beklager, sultne barn i Amerika. Den gikk også i søppelet.

To typer refusert på så kort tid. Det må kanskje feires.

Med potetgull???