Ikke stjel pensjonen min

I det siste har jeg vært vitne til omfattende forhandlinger som dreier seg om fordeling av milliarder av kroner i forbindelse med pensjonsreformen. I mine øyne er dette et rent sykdomstegn ved den bebudete pensjonsreformen. Man kan ikke spare pensjonskroner på vegne av Folketrygden ved å la en liten gruppe forhandle seg til store ekstra ytelser i innspurten. Regningen for alt som er gitt bort ved forhandlingsbordet sendes direkte videre til alle under 40 år. Dette er grunnleggende asosialt, usolidarisk og urettferdig.

I mine øyne er det et ran, med mindre regjeringen kompenserer – krone for krone – det de har gitt bort ved forhandlingsbordet.

Jo før vi innrømmer at den foreslåtte pensjonsreformen er et blindspor, jo enklere er det å redde stumpene av den norske velferdsmodellen. Jeg vil her i korte trekk forsøke å forklare hva jeg mener er galt med pensjonsreformen slik den foreligger i dag. Jeg vil deretter foreslå hvordan den enkelt kan gjøres enklere, mer rettferdig og mer bærekraftig.

Slåss om kakebiter
Dagens system er konstruert på en alt for komplisert måte og med muligheter for å forfordele enkelte grupper. Faktisk er muligheten for forfordeling en av de grunnleggende forutsetningene i den nye reformen. Det er dette som gjør at fagforeningene i det siste har forhandlet knallhardt for å sikre at akkurat deres medlemmer får en litt større del av den totale pensjonskaken.

Problemet med dette er at vi bare har en pensjonskake. Og når en gruppe forhandler seg til et større stykke, betyr det at resten blir stående igjen med et mindre stykke.

Det systemet vi er i ferd med å etablere er med andre ord et system som forfordeler alle dem som i dag er mellom 40 år og pensjonsalder. Dette skjer på bekostning av resten av befolkningen.

Forhandler om å gi meg mindre pensjon
Man har nå laget et system som tillater at denne gruppen presser gjennom endringer av en allerede dårlig reform som går i deres egen favør. Med mindre regjeringen kompenserer alt det som denne gruppen forhandler seg til, så betyr det at denne gruppen samtidig forhandler frem en forringelse av pensjonen til meg, alle i min aldersgruppe og alle som er yngre enn meg.

For meg fremstår dette etter hvert som det reneste pensjonsran.

Aldersgrense for de få
Ett av hovedproblemene med pensjonsreformen er, slik jeg ser den, at den legger opp til en slags kvasi-human vurdering av når en liten gruppe mennesker bør ha lov til å gå av med pensjon. Denne aldersgrensen er akkurat nå gjenstand for forhandling.

Problemet med en slik aldersgrense er at den ikke vil gjelde for alle. Ifølge regjeringens forslag til pensjonsreform må alle under 40 år jobbe 43 år før de kan få ”full” minstepensjon. Har man da littegrann utdannelse, blir man fort 70 før man kan ta ut sin dyrt oppsparte minstepensjon.

For å få noe ut over minstepensjon må denne gruppen supplere Folketrygden med private pensjonsalternativer. Til alt overmål er disse ordningene gjort obligatoriske, hvilket sikrer at alle markedsmekanismer innenfor dette sparesegmentet er satt ut av spill.

Uttak uten dekning
Et annet hovedproblem er at pensjonsreformen forsøker å bestemme hvor høy pensjon en liten gruppe mennesker kan få. Dette gjøres ved at man utelukkende ser på hva personer i denne gruppen tjente i sitt siste år i arbeid. Men man vurderer ikke samtidig hva disse personene har betalt inn i av penger til Folketrygden og hvilke verdi disse pengene har på det tidspunktet denne personene går av med pensjon.

Konsekvensen av en slik løsning er at Folketrygden tappes for penger i økende tempo fordi pensjonistene tar ut stadig mer i pensjon, uten at dette er innbetalt over lønnslippen i forkant.

Økonomisk absurd reform
Et tredje hovedproblem med pensjonsreformen er at den ikke løser det underliggende problemet i Folketrygden. Dette har oppstått fordi man har latt noen grupper forhandle seg til større og større ytelser, uten at dette er kompenser med større inntekter til Folketrygden. Ergo står vi nå i en situasjon hvor vi ser at Folketrygden kommer til å gå tom for penger en eller annen gang i fremtiden.

Den pensjonsreformen som det i dag er bred politisk enighet om, forsøker å løse dette underliggende problemet ved å la en liten gruppe mennesker forhandle seg frem til enda bedre ordninger enn det de allerede hadde. Sett fra utsiden virker en slik løsning ulogisk og langt på vei økonomisk absurd.

Folketrygdens endelikt?
Sett fra utsiden arter denne saken seg slik: Regjeringen har et pensjonsproblem fordi det er et langsiktig underskudd i Folketrygden. Regjeringen velger å kjøpe seg ut av det uten å gjøre opp regningen nå. Det betyr at man, med vitende og vilje, skyver en enda større del av regningen for denne pensjonsreformen over på alle som er under 40.

I mine øyne fremstår dette som så skamløst usolidarisk at jeg har problemer med å skjønne at dette i det hele tatt kan ha opphav i en sosialistisk regjering. Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at dette på sikt vil gjøre Folketrygden irrelevant, det vil destruere store deler av det norske velferdssystemet og føre til en dramatisk forringelse i den generelle skattemoral.

Min ideelle løsning
Det som er underlig med den dårlige pensjonsreformen, er at den kunne vært laget på en måte som vil gjøre den hundre prosent bærekraftig, samtidig som den fordeler penger solidarisk og likt til alle medlemmer av Folketrygden. Min ideelle pensjonsreform ser slik ut:

Folketrygden må for det første deles i to deler – en for pensjon og en for andre trygdeytelser. På den måten kan man isolere den delen av trygdeytelsene som man vet må gå til pensjon for at denne delen av Folketrygden skal være bærekraftig. Det betyr også at man ikke kan sause sammen ytelser til pensjon og ytelser til arbeidsledighet, sykefravær eller andre ting.

Ergo blir det lettere å se at ikke pensjonskronene spises opp hvis sykefraværet eller arbeidsledigheten stiger i en periode.

Felles-ordning med individuell oppsparing
Folketrygdens grunnpensjon må være en ren minimumsytelse som utbetales til alle uavhengig av arbeidsinntekt eller opptjeningsår – omtrent som dagens minstepensjon. Denne må skjermes fra alle rettigheter til særbehandling for grupper eller justering ut over det man til enhver tid vet er bærekraftig på lang sikt.

I tillegg må alle arbeidstakere ha rett til å gjøre individuelle innbetalinger til Folketrygden for å spare til sin egen pensjon. Dette vil føre til at alle med arbeidsinntekt kan bestemme selv hvor mye de vil ha i pensjon og hvor tidlig eller seint de vil slutte å jobbe.

Konsekvensen av en slik ordning vil være at alle som vil gå tidlig av med pensjon må betale inn mer til sin private pensjonskonto. Vil man ha en høyere ytelse må man også betale inn mer. Vil man ha i pose og sekk, kan man i prinsippet få det, men da må man også betale prisen selv.

Garantert bærekraftig
Det gode med en individuell innskuddsmodell er at den garantert sikkert er bærekraftig, fordi alle bare tar ut det de har betalt inn til sin egen pensjon. Den er også solidarisk fordi Ola ikke kan forhandle seg til en rettighet til å få noen av Kari sine pensjonskroner, slik ordningen tillater i dag.

Det beste med slik individuelt basert ordning er at den kan gjøres lik for alle, også for dem som i dag er selvstendig næringsdrivende og som på mange måter faller litt utenfor dagens trygdeordninger.

Min foreslåtte ordning baserer seg med andre ord på at alle betaler inn til sin egen pensjon i Folketrygden og at ingen kan ta ut mer enn det de selv har betalt inn. En slik ordning vil helt utvilsomt være bærekraftig, helt uavhengig av størrelsen på oljefondet eller tidshorisont.

Med en slik ordning i bunn vil det være lettere for alle under 40 å godta at det lages overgangsordninger for dem som nærmer seg pensjonsalderen.

Til en viss grad skjønner jeg at dette kan være nødvendig. Men regjeringens plikt må i en slik situasjon være å sørge for at det som allerede er innbetalt til Folketrygden fordeles så rettferdig som mulig. Rettferdighet oppnår man ved å ta bort den muligheten som noen har i dag til å kunne forhandle seg frem til ytelser fra fellesskaper uten at de samme ytelsene vil gjelde for alle medlemmer av Folketrygden.

Meksikansk u-hjelp til USA

USA vant handelskrigen mot Mexico. Så langt har Mexico tapt 70 milliarder dollar på en måned på grunn av svine-influensa. Disse pengene arter seg i dag som en ekstra hjelpepakke, eller u-hjelp, til kriserammet og konkurranseutsatt amerikansk industri.

De største taperne i denne handelskrigen er naturligvis meksikanerne. De nest største taperne er alle som har latt seg skremme til å tro at svine-influensa-historien var noe annet enn proteksjonisme og som dermed har brukt penger på ubrukelige medisiner.

Liten uskyldig statistikk
Langt bak i Dagens Næringsliv fant jeg forleden en statistikk som viser hvordan handelsbalansen til OECD-landene ser ut for tiden (klikk på illustrasjonen øverst for å se tallene) . Det er en litt unnselig statistikk som ikke vekker noen stor oppsikt i seg selv.
Jeg ville kanskje heller ikke tenkt så stort på den, om det ikke var fordi at denne statistikken forteller at min første analyse av problemstillingen rundt svine-influensa var ganske treffsikker. Statistikken forteller at USA ved hjelp av en skremsel om svine-influensa klarte å stenge en enorm andel av meksikanske produkter ute fra sine hjemmemarkeder.
Så om det opprinnelig ikke ”var meningen” at dette skulle fungere som noen proteksjonisme-kampanje eller handelskrig, så er i alle fall det blitt resultatet. Statistikken fra DN/OECD forteller nemlig at den meksikanske handelsbalansen i løpet av den siste måneden hadde et underskudd på formidable 70 milliarder US dollar.

Utestengt
Dette er, verken mer eller mindre, et ubegripelig stort tall. Dette forteller sannsynligvis at det aller meste av meksikanske varer har vært utestengt fra all verdens eksportmarkeder (og spesielt det amerikanske) den siste måneden.
Slik må i alle fall tallene tolkes, siden et underskudd på handelsbalansen betyr at landet har vært nødt til å kjøpe varer for 70 milliarder mer enn de har solgt varer for.
Hvor kan vi så anta at disse pengene tatt veien?
I og med at USA er Mexicos nærmeste naboland, må man regne med at en vesentlig del av meksikansk handel skjer med dette landet. Jeg vil faktisk anta at størstedelen av handelen skjer med USA, men her mangler jeg harde fakta.

Konkurrenter bortevekk
Ved å stenge grensene mot dette nabolandet, som har en konkurransefordel mot USA på grunn av lavere lønninger, har USA altså oppnådd at opp mot 70 milliarder kroner har gått til kjøp av amerikanske varer i stedet for meksikanske varer.
På denne måten har de nærmes ranet til seg en ekstra tiltakspakke eller u-hjelpspakke fra Mexico verd rundt 70 milliarder dollar.
Slike proteksjonisme-påfunn kommer det altså fra landet som i alle år har kalt seg frihandelens mor. Frihandel er med andre ord bare et gode hvis det kommer USA til gode. Straks USA taper på det, så er vist ikke frihandel noe å satse på likevel.
Det er kanskje noe flere bør ha i tankene når man etter hvert skal begynne å diskutere endringer i store globale organisasjoner som Verdens Handelsorganisasjon (WHO), Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken, etc.
For at noen skal vinne på frihandel, må nødvendigvis noen tape på det. Og hvis USA tillates å sno seg på denne måten, så tillater vi samtidig at de eksportere Svarte-Per og dermed en enorm regning der hvor de måtte finne det for godt.

Stillingskrig om dollar

Hva som skjer i forholdet mellom USA og Kina i nær fremtid er ekstremt spennende og kan bety mye for utviklingen av begge valutaene dollar og yuan.

Denne teksten ble nylig publisert på dn.no som en kommentar til artikkelen ved navnet "Kina advarer USA". Sjekk den artikkelen her: http://www.dn.no/forsiden/utenriks/article1681462.ece (klarer dessverre ikke å legge inn en link fra den proxy-serveren jeg bruker)
Trusselen fra Kina er nemlig høyst reell. Kommentaren til denne artikkelen fortsetter som følger:

I løpet av 2009 har jeg sett flere store nyheter som forteller at Kina nå er på et gigantisk oppkjøpsraid hvor de sikrer seg metaller, olje og andre råvarar i stor skala. Betaling skjer ofte i dollar. I tillegg "lånte" Kina bort et stort antall dollar til det brasiliansle statsoljeselskapet nylig.

Jeg har derfor også lekt med tanken om at Kina nå "bruker" sine dollar nå, og har dette som en mulig strategi for å komme seg ut av den dollar-knipen de er inne i nå. Med verdens desidert største beholdning av dollar og dollar-relaterte papirer vil det være krise for Kina om inflasjonen tar av eller om dollaren devalueres eller svekker seg betydelig mot andre viktige valutaer. Dette vil kutte betydelig i Kinas enorme valutareserver.

Da professor Zhou Dunren (Center For American Studies, Fudan University, Shanghai) nylig holdt et foredrag i Shanghai om makro-forholdet mellom Kina og USA stilte jeg ham spørsmålet om dette ser ut som en mulig strategi Kina kan bruke for å løse sine dollar-problemer.

Til det svarte profesor Zhou at det er lite Kina kan kjøpe som i noen særlig grad vil monne, sett i forhold til Kinas enorme dollar-reserver. Han har jo et poeng, men jeg hvis poenget er å sikre seg råvarer mens råvarer er billig og mens dollaren fortsatt har en viss verdi, så kommer vi sannsynligvis til å se vesentlig flere nyheter av denne typen i tiden som kommer også.

Vi må også huske på at dollar-trusselen virker begge veier i forholdet mellom USA og Kina. Det er altså ikke bare Kina som sitter med et dollar-problem: Dersom Kina bestemmer seg for å avhende alle sine dollar-papirer kommer trolig bunnen til å gå ut av dollaren. Dette vet naturligvis Geitner også!

Frykt og avsky i Det hvite hus

”Alt for mange ganger har ledelsen i Det hvite hus fattet beslutninger basert på frykt i stedet for fremsynthet”. Uttalelsen kommer fra president Barack Obamas munn.

Amerikanerne hevder at de har verdens beste etterretningsvesen i sitt Pentagon. Likevel er det åpenbart at de famler i blinde mange ganger. Det mest åpenbare eksempelet er at de trengte å lyge om at Irak hadde atomvåpen, selv om FNs atomvåpenprogram hevdet at det ikke fantes atomvåpen i Irak.

I etterkant er det bevist at "etterretningsrapporten" som fortalte om dette programmet var en ren fabrikasjon, for å rettferdiggjøre en invasjon av ett av verdens mest oljerike land.

Frykten styrer de folkevalgte
For en tid tilbake avholdt USAs president, Barack Obama sin tale om sikkerhet og etterretning i USA under invasjonskrigen i Sentral-Asia (Midtøsten).

Under denne talen sa han blant annet at ”far too many times, decisions in The white house have been based on fear rather than foresight”. Han kunne knapt hatt mer rett. I denne saken heier jeg skikkelig på USAs nye president, og håper inderlig at han har noe nytt å bringe til verdenssamfunnet – noe vi har ventet på så alt for lenge.
Så vidt jeg kan skjønne er frykt blitt et vesentlig viktigere maktmiddel i løpet av de siste 10-15 årene. Vi ser det i alle deler av samfunnet i dag. Vi har allerede latt oss skremme til å godta at alle som skal fly må strippe ned og levere fra seg alle flytende varer de måtte ha i sin håndbagasje.

Vi har til en stor grad latt oss skremme til å bruke milliarder av kroner på å kjøpe ubrukelig medisin som skal brukes til å kurere en sykdom som er like ufarlig som vanlig forkjølelse. Dette for å nevne noen få eksempler. Den som ser etter fryktkampanjer i dagens medier, vil finne dem nesten daglig. Frykt og skremsel er blitt et viktig pressmiddel både i den politiske og i den kommersielle verden. Og i alt for liten grad er media og opinionen våkne for hva vi skremmes til å gjøre.

Jeg håper inderlig at president Barack Obama tar et oppgjør med denne fryktkulturen, og at han bringer opplyste beslutninger til torgs på vegne av Det hvite hus. Hele verden trenger det.

Den som leser bloggen min vil se at jeg ikke alltid er noen stor fan av president Barack Obama (eller USAs ledelse). Det er sannsynligvis mer rett å si at jeg er ganske ambivalent til hva vi kan vente oss av den nye sjefen for verdens mektigske militærnasjon.

Antimuslim-kampanje
Jeg frykter at han vil fortsette å spre frykt og å kjøre videre på den antimuslim-kampanjen som hans forgjenger så vellykket startet. Men jeg håper at han klarer å snu rundt amerikanernes (og resten av verdens) oppfatning av hva som er klokt og rett å gjøre i Sentral-Asia og Afrika.

Vi trenger en president i USA som det er mulig å stole på. Men jeg frykter at han egentlig har for lite makt til å ha noen særlig innflytelse på den amerikanske olje, militær og narkotikaindustrien i deres jakt på profitt og nye markedsmuligheter i Irak, Iran, Pakistan, Afghanistan, Israel, Libanon og Palestina.

Journey to the East

Being now in China, most people will agree that I am in the East. But defining China as the Far East can be both philosophical and geo-political incorrect. In a historic context it may even be wrong.

In Europe and America we like to define ourselves as the center of the universe. Ergo Asia is to the East of us. China, being at the far Eastern shore of the Asian continent, is thus placed in the Far East.
But in a philosophical context it is not altogether logical where East is. Now that I have moved myself to China, I am of course still at the center of my world. Europe is of course still to my west. But if I now apply the same way of looking at directions, India is also to my west. So is Saudi Arabia, Iran, Iraq and other countries that we normally call the Middle East. So in a way, the world is completely turned around.

West becomes East
By looking at the world this way, Norway is now the Far West, because it is on the far western coast of the European continent. If I see the world in terms of the shortest distance, America is now to my East. That would make the state of New York a natural Far East.
My point is of course highly theoretical. But every once in a while it gets to me that our way of looking at the world is slightly awkward, and reflects the political strength in the world of the 19th and 20th century.
Right now I am reading a Chinese book called The journey to the West. This is about a Taoist monk and a monkey travelling to India. This book is based on Chinese folklore and philosophy, and was first time recorded in writing in the 16th century.
At that time China was an undisputable superpower, and the center of much important trade, both all over Asia, but also to much more distant corners of the world. Norway – at that time was a poor, underdeveloped province in the far northwestern corner of Europe. USA was not even formed as a country.

The Middle Kindom
China, on the other hand, calls itself Zhong Guo, which literally translates into The Kingdom in the Middle. At that time China was in many ways the center of the world. This is where some of the first advanced civilization was formed. China was an intellectual, cultural and religious center of the world. When Norway was christened in a bloody and brutal manner, for example, China already had some thousand years of recorded history and a society based on a Taoist and Buddhist religious philosophy.
For thousands of years now, China has regarded itself as the center of the world. First when China was colonized by the British, Portugese French and Germans the Chinese were forced to submit to a different world view than what they were used to.

A world clock at Shanghai Pudong International Airport shows China's world view, with China in the middle, America to the far East, and Europe and Africa to the West.

Developing or re-developing
Today we see that the world is shifting back. An ever larger proportion of world trade is yet again going back and forth between China and the rest of the world. Chinas political strength is growing day by day, and from where I am now, I see many signs of the Chinese government growing bolder and bolder on the international stage.
We just experienced China making the first demand to shift political world power away from the American continent, when they demanded the creation of a new world trade currency that is not linked to the dollar. China also sent an important political message when they demanded the voting rules of the International Monetary Fund (IMF) being changed in favor of developing countries.
As most people are aware of, IMF, the World Bank, UN and similar international forums are based on the geo-political situation directly after World War Two. But much has happened since then, and Russia, Brazil, Iran and China are among the states that have grown in strength and importance over the last 25-30 years.

Kept under heel
China, for example, only has around four percent of the votes in the IMF, while the country today is the world’s third largest economy and hold more than 20 percent of the world’s population. USA, on the other hand has over 17 percent of voting rights in the IMF, while they only account for only around seven percent of the world’s population. (By this they are the only country which holds a de facto veto right in the IMF)
After the latest so called G20 meeting (great 20 nations), the president of USA regarded it as a victory that so many countries contributed to raising funds to the IMF. Norwegian newspapers proudly announced that China covered a large portion of the new funds invested into the IMF.
But alas, the Norwegian journalists didn’t do their homework properly (maybe because they were mainly referring t press agencies like Reuters and AP).
The Chinese prime minister said at the G20 summit that China was more than prepared to pay a larger portion of the capital raised for the IMF, if voting rights in the IMF were changed in favor of the Chinese. So far we haven’t seen any change of the voting rights, and therefore the Chinese paid only around 40 billion dollars, accounting for around 4 percent of the total fund put into the IMF.

Back at the center
I think, what the European and American media failed to see is that China by this sent a very clear political message to the rest of the world, saying;
We are strong, we know we are strong, and we demand our right to be put back to the center of political decisions.
And I honestly don't think the Chinese will stop to demand that political power shifts in their direction any time soon. Either way I think we all will do wise to prepare to observe how the political center of the world will shift in the next two or three decades.
If that means that the philosophical center changes along with it is hard to predict. But I think we can all assume that China is underway to shaking off their inferior position that barbarian imperialists from the Far West forced upon them.

Read more about how global politics was covered and analysed in Chinese media here, or in the news clip below.

News clip from China Daily, telling more about what the G20 summit looked like from the other side of the world. Not much sign of any presiden Obama flirting with journalist groupies here, as Norwegian newspapers made a huge point of.

Svine-svindelen

Det er nå 814 bekreftede tilfeller av svineinfluensa på verdensbasis. I The Wall Street Journal ropes det at det kanskje ikke finnes nok Tamiflu til å behandle alle som blir syke. Hva er galt med dette bildet?

Alt er galt med dette bildet!
Produsenten av Tamiflu, det sveitsiske selskapet Roche Holding, har produsert enorme mengder av denne medisinen som opprinnelig var ment for fugleinfluensa. Men i et tett befolket land som Kina ble det aldri noen stor fugleinfluensa-pandemi. I Indonesia oppsummerer de og har funnet drøyt 100 tilfeller av fugleinfluensa siden 2005.

Medisiner på lager
For å medisinere dette skremmende store antallet mennesker har Roche Holding produsert millioner av tabletter som helst bør brukes preventivt, for å sikre at folk ikke blir syke.
Det var det samme som ble sagt da Roche ville skremme oss til å bruke skattepenger på å kjøpe Tamiflu for å demme opp for fugleinfluensaen.
Nå skriver The Wall Street Journal at Tamiflu-tablettene er blitt ”stockpiled”, altså at de er produsert i et mye større antall enn hva det var behov for på grunn av fugleinfluensa.
Ergo kjører Roche Holding i gang den neste store markedsføringskampanjen sin. Denne gangen heter medisinreklamen svine-influensa. Denne gange er det en ny variant av dyreinfluensa som skal skremme oss til å kjøpe tablettene som medisin-giganten har liggende på lager.

Tamiflu slaktes
Om dette er klokt eller ikke, skal ikke jeg bedømme entydig. Men jeg gjorde et kjapt søk på nett for å sjekke hva som er ståa for Tamiflu for tiden. Det søket avslørte blant annet at leger mener denne medisinen ikke er egnet til å ta knekken på vanlig influensa en gang.

Likevel vil altså WHO at vi nå skal bruke store summer på å få folk til å spise denne medisinen preventivt.
Det er også et mulig poeng i at det er en WHO-talsmann i Genève, Sveits, som mener at hovedstrategien for å bekjempe svine-svarte-dauden nå er å bruke Tamiflu. Nok en gang lukter det nasjonale næringsinteresser av denne koblingen.

Dødelig?
The Wall Street Journal skriver at ”the deadly new disease has already spread beyond Mexico”. Ifølge andre medier er det altså nå ca 814 bekreftede tilfeller av denne influensa-typen. Bare en liten andel av disse menneskene kommer til å dø av sykdommen.
Jeg kan fortsatt ikke skjønne hvorfor man skal bruke så enorme summer på å bekjempe en type influensa, som ikke sprer seg mer enn dette. For meg fremstår dette som en sykdom som er omtrent like farlig som astma eller vanlig forkjølelse. Også disse sykdommene tar noen liv årlig uten at WHO roper om pandemier av den grunn.
Jeg spør meg selv fortsatt følgende spørsmål:
Hvordan ville mediene sett ut dersom de hadde brukt de samme krigstypene under vår normale influensasesong? Da er det vanlig at mange tusen mennesker blir syke. Hvert år er det også noen som dør av influensa. Sånn er dessverre livet.

Medisiner tar også liv
Jeg spør meg også følgende retoriske spørsmål:
Man vet at en lang rekke mennesker hvert år dør av bivirkninger av dårlig utprøvde og lite egnede medisiner. Vaksiner er, såvidt jeg vet, blant de medisinene som tar flest liv og har flest skumle og udokumenterte bivirkninger.
Dersom man nå lager en kjempe-kampanje for å medisinere hele verdens befolkning, hva vil ta flest liv? Hvor mange liv kommer vaksinen da til å ta? Og hvor mange liv vil denne influensaen ta dersom vi lar den være?
Hvis den er like farlig som fugleinfluensa, så skal vi sannsynligvis trygt la medisinene ligger på lageret til Roche. Hvis bare 0,01 prosent av alle som spiser medisinene utvikler farlige, kompliserte eller dødelige bivirkninger av medisinen, så er medisinen trolig vesentlig farligere enn sykdommen i seg selv.

Like dødelig som forkjølelse
Fortsatt er bare 0,00000017 prosent av verdens befolkning bekreftet smittet av sykdommen. Og dette tallet er ikke det samme som antallet dødsfall.
Med mindre dette tallet endrer seg dramatisk, mener jeg at vi skal være mer redd for medisinene enn for sykdommen. I tillegg skal vi være våkne for enda flere av Roches reklamefremstøt. De har åpenbart utviklet en type skremsels-markedsføring som går rett forbi alle kritiske instanser i verden mediehus.