Verdiskapning i banken – et praktisk eksempel

Krisen rammer viktig verdiskapning, sier bankene og gjør krav på store hjelpepakker fra myndighetene. Men er det virkelig i bankene at verdiskapningen skjer?

Den siste tidens finansielle krise har fått meg til å tenke at vi etter hvert har fått et noe pervertert forhold til hva som egentlig er verdiskapning. Etter flere tiår med vill utvikling i bankvesenet er det kanskje på tide at vi stopper opp og tar oss en mental pause i bakken. Samtidig bør vi spørre oss selv om det virkelig er sånn at bankene bidrar så mye til verdiskapning som vi vil ha det til.
Jeg har lenge ment at det er grunn til å tvile på om det er rett å si at bankene driver virkelig verdiskapning.

Flytte eller skape - det er spørsmålet
Man kan gjerne si at bankene bidrar til verdiskapning i samfunnet. Men at de skaper verdier – altså driver med egen verdiskapning – er jeg ikke like villig til å akseptere som noen grunnleggende sannhet.
For en tid tilbake leste jeg i tillegg at bank-, finans og meglerbransjen stod for 25 prosent av den samlete verdiskapningen i USA i 2007.

Det fjernet all tvil i mitt sinn, om at vi i dag har mistet et hvert rimelig forhold til hva som er av verdi for samfunnet og hvordan det skapes.

Verdispørsmål
Hva man betrakter som en verdi i samfunnet har betydning for hvordan man måler de totale størrelsene på nasjonale økonomier. Til daglig er dette tallet av større politisk enn praktisk betydning. Men straks våre politikere blir bedt om å stimulere økonomien der det skjer viktig verdiskapning, er det grunn til å tenke etter om man har gjort grunnarbeidet riktig.
Det kan for eksempel få betydning for hvordan man fordeler skattebetalernes penger når man skal gjøre forsøk på å avverge at en finanskrise rammer verdiskapning som har reell verdi for samfunnet. Om pengene da betales ut til bankene eller lånes ut til bedrifter som skaper andre typer verdier er da slett ikke likegyldig.

Et praktisk eksempel
Jeg skal forsøke å illustrere mitt poeng med et praktisk eksempel. Legg gjerne en hundrelapp i lommen før du leser videre, slik at du kan teste verdiskapningen selv.

Del 1 – Du har en hundrelapp liggende i din venstre lomme. Flytt den over i din høyre lomme.
Kjenn så etter – har du nå skapt noe av verdi? Enn om du flytter hundrelappen frem og tilbake mange ganger? Du har fremdeles bare en hundrelapp, og har ikke skapt verken en gulrot, en potet, en fisk eller en dråpe olje vil jeg tro.
Dette eksempelet kan lett assosieres med enkle pengetransaksjoner, som bankene gjør mange av. Mitt poeng er at pengetransaksjoner i seg selv ikke nødvendigvis kan kalles verdiskapning.

Del 2 – Nå tar du en hundrelapp fra lommen til et familiemedlem, og flytter den først over i din egen lomme.
Kjenn så etter om det nå kjennes ut som om du har skapt noe av verdi. Det er godt mulig at dette føles mer som verdiskapning i og med at du nå har penger i din lomme som ikke var der før. Men hvis du prøver å betrakte familien din som et samfunn, så har du altså ikke skapt verdier på vegne av samfunnet. Du har bare flyttet dem fra ett sted til et annet. Og uansett hvor mange ganger du flytter pengene fra lomme til lomme, så blir de ikke mer verd. Sånn uten videre har du fortsatt ikke skapt noe av verdi.

Del 3 – Du kaller deg nå megler og tar hundre kroner i meglerhonorar fra den som akkurat overlot deg sin hundrelapp. Den som opprinnelig hadde pengene, har nå tapt dem. Ifølge mye økonomisk teori har du nå gjort vedkommende en tjeneste, og siden tjenesteyting i dag kalles verdiskapning, så har du skapt noe av verdi.
Andre – inkludert meg selv, vil kalle dette tyveri. Dette er noe som det slett ikke er logisk at man skal betrakte som en del av samfunnets verdiskapning.

Del 4 – Du investerer nå hundrelappen som du ”ærlig og redelig” har tjent. Du har tre alternativer for hvordan det kan gjøres.

• Du kan enten kjøpe en vare eller en tjeneste fra et annet medlem av samfunnet – i dette tilfellet din familie. Da gir du tilbake pengene til samfunnet, slik at summen av de pengene som sirkulerer bidrar til en vare og tjenesteproduksjon. I så fall bidrar du til verdiskapningen i samfunnet ved at du bruker ”dine” penger på annet som er verdiskapende.


• Du kan låne pengene bort til noen, slik at dette medlemmet av samfunnet kan bruke dem til å produsere en vare eller en tjeneste. I så fall bidrar du til verdiskapningen i samfunnet ved å sørge for at pengene brukes til noe som er verdiskapende.
  
• Du kan gjemme bort pengene i en kakeboks, hvor de ikke bidrar til verdiskapning i samfunnet. Så lenge pengene er i kakeboksen kan heller ikke samfunnets myndigheter legge skatter på pengene. Dette kan sammenlignes med å flytte en pengesum til et skatteparadis, hvor de er ute av det verdiskapende fellesskapet og utilgjengelig for den som normalt krever inn skatter som brukes for å betale for alle goder i fellesskapet.
  

Mitt poeng med dette er at det ikke er opplagt at man skal kalle all bankvirksomhet for verdiskapning. Til en viss grad kan man si at bankene bidrar til verdiskapning, men i mine øyne er det vanskelig å se at deres virksomhet i seg selv skaper noe som har en grunnleggende verdi for samfunnet.

Verdier kan ødelegges
Men dersom bankene forvalter de pengene de er satt til å håndtere på en slik måte at de kommer ut av det verdiskapende samfunnet, da mener jeg at man i stedet må snakke om enten verdioppsamling (akkumulasjon) eller verdidestruksjon. I et samfunn vil det første av disse to alternativene få den samlete verdiskapningen til å stoppe opp. I det andre tilfellet vil det få den samlete verdiskapningen til å avta. I mine øyne er det sannsynligvis en kombinasjon av de to siste alternativene man har sett mye av i bankvesenet de siste årene.

Banksektoren har vokst til en størrelse som jeg mener det er vanskelig å forsvare ut fra noen rimelig forståelse av begrepet verdiskapning.

Derfor er det heller ikke rart at verdensøkonomien nå stagnerer og begynner å avta.

Vi trenger en verdi-diskusjon
I forlengelsen av dette resonnementet mener jeg det er rimelig å spørre seg om hvor mye av de statlige krisepakkene som bør betales ut til bankene. Hvis krisepakkene ikke umiddelbart havner ut i den delen av samfunnet hvor den virkelige verdiskapningen skjer, så mener jeg at bankene marginaliserer seg selv ved å redusere verdien av sine egne tjenester ytterligere.

Jeg vet at disse tankene ikke er av noen ny dato, og jeg vet at det sannsynligvis er mange forskjellige synspunkter på hva som bør betraktes som verdiskapning. Disse baserer seg helt opplagt på forskjellige politiske og ideologiske standpunkter.

Like fullt mener jeg det er viktig å stille dette spørsmålet i full åpenhet og jeg håper inderlig at vi etter den pågående finanskrisen får en grundig diskusjon om hva som faktisk bør regnes som verdiskapning. Kanskje er det sånn at vi gjør oss selv en tjeneste om vi begrenser bank og finans til det de skal gjøre, nemlig sørge for best mulig fordeling av penger i samfunnet, slik at verdiskapningen blir høyest mulig.

I det siste har bankene dreid sin virksomhet i retning av å legge beslag på større og større deler av samfunnets samlede kapital, ved å pumpe opp antallet penge- og finansielle transaksjoner. Dette gir et kunstig innrykk av at det skapes noe av verdi, mens det som egentlig skjer er at verdier gradvis flyttes fra den produktive til den uproduktive delen av økonomien.

Om AIG og bonuser - et tankeeksperiment

Finanskrisen bør ha lært oss at meglere og bankfolk bør få sine bonuser på bakgrunn av hva de har tjent for kunder og arbeisdgivere, ikke hvor mange transaksjoner de har gjennomført.

Tankeeksperimentet: Tenk deg at du akkurat har fått deg en ny jobb. Den består i å flytte penger fra en lommebok til en annen. For det får du en fast lønn på - la oss si - en halv million kroner i året.

Det er ikke dine egne penger du flytter. De tilhører kunder av selskapet hvor du jobber. Disse personene har gitt deg sine penger for at du skal sørge for at de er i den lommeboken som gjør at de får høyest mulig avkastning til en hver tid.

Ny bonusordning

Så en dag kommer sjefen din inn til deg og sier at det er etablert et nytt bonussystem. For hver gang du flytter penger fra en lommebok til en annen, skal du få en krone. Betalingen for den nye bonusen skal kunden stå for.
Du regner kjapt over at det tar deg ca 10 sekunder å flytte en bunke med penger fra en lommebok til en annen. I løpet av en vanlig arbeidsdag betyr det at du klarer å flytte pengene 4500 ganger. Men dette er jo lettjente penger. Hvorfor skal du jobbe bare 7,5 time når du lett kan tjene en formue på å flytte disse pengene mange flere ganger. Du bestemmer deg for å jobbe 12 timer dagen. På denne måten klarer du å flytte pengene 7.200 ganger fra en lommebok til en annen i løpet av en dag.
I løpet av et vanlig år tjener du på denne måten 1,7 millioner kroner i bonus i tillegg til din faste lønn. Hvis du jobber noen ekstra dager kommer du lett over to millioner kroner i bonus på denne måten.
Du jobber hardt etter det nye systemet, er på jobb seint og tidlig og flytter penger så ofte som du klarer. På den måten sikrer du deg høyest mulig uttelling på lønnsslippen. Et år seinere gjør du opp status. Du ser at lønnen din nå har steget til nesten tre millioner kroner inkludert bonus. Du er fornøyd, og kaller deg nå for megler. Det gir deg status. Du kjøper deg ny bil og drikker champagne på steder hvor du blir lagt merke til. Du er jo en suksess.
Men samtidig som du gjør opp status ser du at kundene dine ikke har fått noen særlig avkastning på sine penger. De har faktisk tapt på at du flytter rundt på pengene deres i ett kjør. Når du sjekker, så ser du at kundene faktisk ville vært tjent med at pengene ble flyttet litt sjeldnere. Det ville gitt deg bedre oversikt over hvor pengene skulle flyttes, og det ville spart kundene for skyhøye honorarer.

Dilemma

Men hvis du nå begynner å tenke på at kundene skal tjene penger, så vil jo du tape penger. Hva gjør du?
Du fortsetter naturligvis å flytte pengene på den måten som maksimerer din egen inntjening. Du klarer faktisk å øke antallet transaksjoner i løpet av en dag, slik at inntekten din det neste året går opp.
Sammen med dine meglerkollegaer tjener dere nå hundrevis av millioner kroner på å jobbe på denne måten. Og dere fortsetter slik en lang stund, selv om dere vet at kundene deres taper penger på det.
Så en dag går alt galt. Jobben din begynner å miste kunder. Penger trekkes ut, og plutselig er alle klar over at meglerne har påført selskapet og dets kunder enorme tap fordi de har fokusert mer på egen inntjening enn på det som tjener selskapet og deres kunder.
Tapene rammer etter hvert andre avdelinger i selskapet hvor du jobber så hardt at hele selskapet er i ferd med å gå konkurs. I et siste forsøk på å redde selskapet fra undergang går sjefen din til statsministeren og ber om å få noen av skattebetalernes penger slik at han kan redde selskapet fra konkurs.
Sjefen din overbeviser statsministeren om at det er klokt å redde selskapet.
Når sjefen kommer tilbake på jobben med skattebetalernes penger starter en diskusjon som vi har sett mange paralleller til i media i det siste. Hvordan skal man fordele skattebetalernes penger når meningen er å redde viktige samfunnsfunksjoner fra sammenbrudd?

Parallell til AIG

Fra USA har vi i det siste vært vitne til en selsom forestilling, der en del av meglerne i American Insurance Group, AIG, står knallhardt på at de har krav på sine 170 millioner dollar i bonuser. De har jo tross alt flyttet veldig mange penger fryktelig mange ganger.
Men problemet synes å være at de slett ikke har benyttet noen form for sunn dømmekraft i forhold til hvor pengene er blitt flyttet. Spillet med å flytte flest mulig penger fortest mulig gikk så langt at penger ble plassert i prosjekter som hele verden kunne se at var tapsbringende.
Derfor synes også hele verden å være enige om at meglerne er skyld i at AIG har havnet på konkursens rand. De har rett og slett oppført seg som en skoleklasse med spretterter på besøk i et drivhus.
Men meglerne står på sitt. De har en kontrakt som sier at de har rett på bonuser basert på hvor fort og hvor mange ganger de flytter penger. Og de har vitterlig flyttet enormt mange penger kjempefort.
I media diskuterer man nå om det rette er å betale ut disse bonusene for å sørge for at ikke disse finansielle ”geniene” finner ut at de skal bytte jobb. Gud forby at det skulle skje!

Bort med volumbaserte bonuser

Personlig tror jeg imidlertid ikke at løsningen ligger i om man betaler eller ikke. Skal man løse denne typen problemer må man inn til selve kjernen av problemet.
Den ligger i de volumbaserte bonusavtalene. Skal man få bukt med at meglere oppfører seg som opportunistiske selvsentrerte egoister må de ansvarliggjøres med andre insentiver. Det må naturligvis ikke være ulovlig å få godt betalt når man har gjort en god jobb. Derimot virker det nå svært urimelig at en liten gruppe mennesker mener de har rett på bonuser i millionklassen for å ha gjort en jobb som er så dårlig at den har ført hele verden ut i en enorm krise.Løsningen kan være å pålegge meglerne å investere sine ”egne” penger i de samme produktene som de kjøper på vegne av sine kunder. Da er jeg overbevist om at man ville sett en helt annen avkastning. Sannsynligvis ville man også sett at volumet av finansielle transaksjoner ville gått noe ned.
Begrepet ”egne penger” kan her godt defineres som ”penger som gir mulighet for bonusopptjening”. Sett for all del av noen millioner som meglerne kan leke seg med. Men la bonusen være overskuddet av disse pengene, under forutsetning av at de investeres på samme måte, og i de samme produktene som kundenes penger.
Jeg tipper at meglerne ville oppnådd bortimot like store bonuser når alle piler peker oppover. I ulvetider ville de mest sannsynligvis delt skjebne med sine kunder.
Jeg skal ikke hevde at et slikt system ville hindret AIG fra å knekke ryggen finansielt. Grådigheten er som kjent sterkere enn kjønnsdriften hos mange. Men det må være lov til å mene at ting kunne sett bedre ut om ikke en liten gruppe mennesker hadde eksklusiv adgang til kakeboksen og rett til å sende regningen for kakene til skattebetalerne.