Ikke kødd med poteten min

Norske smakspreferanser er relativt begrensede. Noen ganger er det kanskje like greit.

Skal det være salt og pepper eller paprika? Eller skal vi skeie ut med litt grillkrydder? Utvalget i norske chips-hyller er strengt begrenset, og tillater ikke at det tilføres noe særlig smakskulturell bredde.

Så langt har for eksempel alle forsøk på å utvide smakshorisonten mot britenes salt og eddik havarert. Mon tro hva som ville skjedd dersom Kim hadde begått den kardinalsynd å innføre smaksvarianter fra enda fjernere himmelstrøk.

Når jeg rusler rundt i kinesisk dagligvarebutikker lar jeg meg alltid friste av noe som jeg aldri har smakt før. I et øyeblikk av kulturell beruselse kan jeg veldig lett komme til å ta med meg en pose potetgull med smak av erter, reker, agurk, lime, Beijing duck, tomat eller blåbær, for å nevne et ørlite knippe.

Alt dette har gått ned på høykant uten særlig annen tanke enn at dette var nytt og interessant. Det var helt til jeg forleden kom over en pose potetgull med melkesmak. Nysgjerrig som jeg er kunne jeg naturligvis ikke dy meg.

Jeg bare MÅTTE prøve.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er chipsoman. Det er nok en av grunnene til at det aldri finnes chips i huset hos meg. Det overlever simpelthen ikke et liv i skapet. Melkechips, derimot, er kanskje blant de tingene som kunne gått over dato i kjøkkenskapet hos oss.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive smaken. Den kan kanskje best beskrives som chips drysset med tørrmelk eller et sånt fløtepulver som finnes på café.

For første gang i mitt liv har jeg nådd en denne milepælen: Jeg har spist en type chips som jeg ikke liker. Det tok noen år.

Grattis, mann!!!

Og sånn, helt plutselig kom jeg over en type til. Hva sier du til potetkuler med blekksprut-smak?

Beklager, sultne barn i Amerika. Den gikk også i søppelet.

To typer refusert på så kort tid. Det må kanskje feires.

Med potetgull???

Tja til hijab!

Skal man tro Aftenposten er det uintelligent å si ”tja til hijab”. Når jeg kjenner etter, så er jeg faktisk ganske uenig i det.

Jeg har lenge tenkt på en av de annonsene som Aftenposten har gående på sin nettside. Den viser først noen slagord og deretter en annonsetekst. Blant slagordene er:

”Tja til hijab”

”Noen ut av Irak nå”

”Han derre må gå av!”

Deretter annonseteksten: ”Leser du mer forstår du mer.”

Så glupe

Aftenpostens annonseavdeling leser sikkert Aftenposten hver dag. Derfor føler de seg sikkert veldig glupe og innsiktsfulle. Derfor mener det at det er åpenbart at man må ha noen skruer løs dersom man sier tja til hijab.

Jeg, som er en helt vanlig mann, som ofte synes at Aftenposten er en litt sneversynt og irrelevant avis, synes faktisk at slagordet ”tja til hijab” er ganske bra.

Når jeg tenker meg om, så tror jeg faktisk at jeg står for et klart og tydelig tja til hijab.

Er det egentlig noen grunn til at man skal si et krystallklart ja eller nei? Finnes det ikke nok idiotiske skillelinjer i samfunnet. Har vi ikke nok vi kan slåss om? Kan vi ikke bruke energien vår på noe bedre enn å slåss om et hodeplagg?

Norsk frihet

Jeg kan tenke meg mange grunner til at det ikke er så viktig å ta noe entydig standpunkt i denne saken. I tillegg mener jeg det er pussig at man i Norge fikk en diskusjon om hijab basert på et spørsmål om å bruke dette plagget sammen med politiuniform.

I Norge har vi religionsfrihet. Man har rett til å bruke et kors rundt halsen om man er kristen eller en kalott på hodet om man er jøde. Man kan la skjegget vokse som uttrykk for at man tilhører en muslimsk trosretning eller bruke turban for den saks skyld.

Spørsmålet er vel mer hva man er vant med at politiet skal kle seg i, og hva man tror vil skape problemer i politiets arbeid.

Likhet

Jeg har aldri hørt noen som har nektet politifolk å ha et kors rundt halsen hvis de er kristne. Hvorfor skal man da nekte muslimske kvinner å bære hijab hvis de gjør dette på grunn av sin religion?

Hvis jeg legger bare dette argumentet til grunn vil jeg si ja til hijab, fordi det signaliserer likebehandling av forskjellige religiøse symboler.

Men – man kan også hevde at hijab ikke nødvendigvis eller bare er et religiøst klesplagg. Og ikke alle bærer det fordi de vil vise sin tilhørighet til islam. Noen bærer det kanskje fordi deres mann, bror eller sønn krever det. I så fall er det jo et uttrykk for tvang og ikke frihet og dette er i strid med de frihetene vi påberoper oss i Norge.

Hvis jeg legger bare dette argumentet til grunn vil jeg si nei til hijab.

Enten eller

Hvis man går inn for full frihet til å velge selv, vil det si at man bør kunne velge å bruke hijab sammen med politiuniform på lik linje med andre religiøse symboler. Alternativet må være et forbud mot å bære religiøse symboler sammen med sin tjenesteuniform, uavhengig av hvilke religion man tilhører. Alt annet vil da faktisk være å diskriminere.

Summerer jeg så sammen disse argumentene, ser jeg at det finnes gode grunner for å si både ja og nei til hijab. Standpunktet er faktisk situasjonsbetinget og avhengig av den friheten muslimske kvinner har til å velge.

Basert på det vil jeg si et klart tja til hijab og et like klart ja til at alle bør ha full frihet til selv å velge om de vil bære slike religiøse symboler.

En Thorbjørnetjeneste

Thorbjørn Jagland har startet jakten på sitt politiske ettermæle. Det gjør han ved å latterliggjøre Nobels fredspris for hele verden.

Da jeg kjøpte avisen i helgen, fikk jeg lettere granatsjokk. Nobels fredspris var smurt utover hele fremsiden på kinesiske aviser. Ikke bare for å fortelle hvem som hadde fått prisen. Titlene var av slaget ’It’s true, Obama got he Nobel Prize’. Artiklene beskrev vantro over en så håpløs utnevnelse.

USAs president, Barack Obama har sagt mye fint i sin tid, men så langt har han ikke gjort noe som det er verd å skrive hjem om, sa en kinesisk ekspert som en kommentar til at Obama er tildelt Nobels fredspris. Ikke helt med disse ordene, naturligvis.

The New York Times tar dette resonnementet mye lengre, i sin kommentar ’Norwegian Word’. Her etableres ordet thorbjorn som et adjektiv som beskriver noe som ligger innimellom ’overrasket’ og ’lagt i ruiner’. Her oppfordres nordmenn indirekte til å holde kjeft og å fortsette å henge i skjørtene på USA, slik vi har gjort de siste 50-60 årene.

Et utdrag fra artikkelen (som er skrevet som talen Obama neppe vil holde i Oslo) går omtrent slik: 'Jeg elsker Oslo. Jeg hadde akkurat gleden av å utforske dette fantastiske landet. Min datter Sasha fikk mulighet til å klappe et reinsdyr. Tolv minutter seinere fikk hun Nobels pris i Zoologi'.

Kan det sies klarere hvor løk beslutningen er om å gi Nobels frespris til en som har vært amerikansk president i litt over 14 dager.

Thorbjørn, du trenger å lese dette: Prisen skal gå til noen som har gjort noe for fred i verden – ikke til noen som snakker om at de tenker å gjøre noe en gang i fremtiden. I så fall kan du like gjerne lodde prisen ut KFUMs julebasar.

Den ene dagen bestemmer president Barack Obama at han skal sende flere soldater til krigen sin i Afghanistan. Den neste dagen får han Nobels fredspris.

Det var ille nok da krigshisserne på Vestbredden fikk fredsprisen for noen år siden. Med litt godvilje kunne denne utnevnelsen betraktes som modig og politisk potent i stedet for som et diktat fra Pentagon.

Dersom USA nå invaderer Iran i tillegg til Irak, Afghanistan, krigsoperasjonene sine i Pakistan, Somalia, etc, etc, så har altså Nobelpriskomiteen under ledelse av Thorbjørn Jagland maktet å gjøre prisen ytterligere irrelevant.

Det får meg til å mene at adjektivet thorbjørnet, som The New York Times lanserer som nytt norsk ord, må få følge av et substantiv.

Substantivet thorbjørn må brukes omtrent slik: 'For en thorbjørn!'
Alternativt kan man etablere substantivet 'thorbjørnetjeneste', som uttrykker når man har gjort noe skikkelig tankeløst som får en hel nasjon til å fremstå som dustemikler eller noe svært verdifullt til å fremstå som lommerusk.

Det er fali’ det…

En kinoreklame fra Folkehelseinstituttet forteller i klartekst at det enorme influensa-hysteriet er sterkt overdrevet.
I dag var jeg på kino. Jeg så en bra film, men det var ikke poenget her. 

Rett før filmen startet, ble det sendt en reklame fra Folkehelseinstituttet om den pågående infleusa-epidemien. Der ble det sagt omtrent følgende:

Influensaen er som en hver annen influensa, ubehagelig men relativt ufarlig.

Symptomene er normalt feber, hoste og verk i kroppen. Blir man syk skal man holde seg hjemme i sju dager så man unngår å smitte andre.
Den oppvakte leser vil registrere at Folkehelseinstituttet IKKE nevnte at man skal legge seg i respirator, eller at man verken skal hamstre hermetikk, vaksiner, ammunisjon eller annet som tyder på at noen større krise er på vei.
Man skal holde seg i ro.
Jeg hører til stadighet rundt meg at de aller fleste er irriterte over at en vanlig influensa-epidemi blåses opp til meningsløst store dimensjoner. Det får meg noen ganger til å tro at pandemi-hysteriet er noe som bare finnes i blodtåken i mediehusene.
Men man må vel stole på at de måler at det de skriver han en slags interesse. Det betyr ikke at det de skriver er verken sant eller viktig. Men det kan like fullt være at det er mange mennesker som leser disse sakene.
Skal man tro Folkehelseinstituttets nettside, pandemi.no, svirrer mediehusene fortsatt rundt i blinde i sin blodtåke ett eller annet sted. Derfor finner Folkehelseinstituttet det riktig å korrigere det Dagsavisen mener er skjødesløs omgang med folks sikkerhet (etter at Folkehelseinstituttet har kjøpt 9,4 millioner vaksiner – altså to per hode her til lands…)
Dagsavisen mener åpenbart at vi er som Solan Gundersen. Det er noe eget urnorsk, bondsk og forskremt over ham når han sier; ”det er fali’ det”. 
Og kanskje er vi litt som Solan Gundersen selv om det ikke virker slik fra her som jeg befinner meg. For noen må det være som gjør at avisene fortsetter å skremme og desinformere det norske folk til de grader.

Tomt i tenketanken

Sommerens debatt om Høyres ideologiske tankegods har etterlatt et inntrykk av et parti som er mentalt på felgen. Erna Solbergs tanker om sykehusreform styrker inntrykket.

Erna Solberg gir noen gode svar om hva partiet har på lur i artikkelen som heter ’Blågul helsesamling’ i DN mandag 24. august. Ifølge denne artikkelen sier mesteparten av de borgerlige partiene at de vil avskaffe de nylig opprettede Helseforetakene.

I artikkelen sier fru Solberg at en ny modell for styringen av sykehusene vil være klar i løpet av neste fireårsperiode hvis Høyre bestemmer. Dette utsagnet fremstår på mange måter som et slags sannhetsbevis på at Høyre er et parti på leting etter sin egen sjel.

1/ En omgjøring av statseide sykehus til en foretaksmodell fremstår som rendyrket konservativ politikk. Nå vil man altså reversere denne reformen og gå tilbake til modellen med sykehus styrt av et direktorat. Det er ikke lett å se at dette skal gjøre ting noe bedre. Det er heller ikke lett å se at dette skal gjøre helsevesenet mer effektivt enn det er idag.

2/ Når Høyre vil gå bort fra en foretaksmodell på sykehusene, vedkjenner de vel at en av deres viktigste saker på 1990-tallet er en fiasko. Hva de vil nå, er ikke lett å skjønne, heller ikke hvordan de skal kunne gjøre noe som ligger nærmere partiets antatte ideologiske grunnfjell. Å kopiere det amerikanske systemet kan neppe være noe alternativt, da dette allerede har vist at det er verdens dyreste, men slett ikke verdens beste.

3/ I og med at Høyre ikke kan si noe om hvilke alternativ de ønsker seg, må vi anta at de ikke har noen ideer eller planer for det. Her innrømmer Høyre at det er tomt i tenketanken i en stor nasjonal sak midt i en valgkamp.

4/ Når Solberg sier at Høyre vil komme opp med en alternativ ide bare hvis partiet kommer i posisjon, så sier hun både at partiet ikke har noe å fare med og at de vil avstå fra å jobbe for å realisere noen for m for Høyre-politikk mens de er i opposisjon. Hvis de kommer i posisjon skal jobben først påbegynnes når Siv Jensen har fått nøkkelen til statsministerkontoret.

Midt i valgkampen var dette sikkert svært nyttig informasjon for alle som ønsker seg andre tanker enn dem som tenkes hos de rødgrønne. Å signalisere at det er tanketomt på Høyre-loftet fremstår nesten som en gavepakke til Stoltenberg. Og det er kanskje like greit hvis de borgerlige likevel ikke har noen ide om hvordan de skal forvalte en av fellesskapets viktigste oppgaver.

Propagandaens profitt

Den sveitsiske medisin-produsenten Roche tjener rått på salget av Tamiflu, skal man tro DN. Og det mener jeg bestemt at man skal i denne saken.

Allerede da de aller første avisene skrev "nøff nøff" med blod på forsiden av sine aviser, antok jeg at dette ville komme til syne ganske direkte på bunnlinjen til Roche. Derfor har jeg allerede skrevet at dette stinker kommersielle interesser av hele denne saken.

Lesere av denne bloggen vil også huske at jeg jeg hele tiden har skrevet at det er grunn for å vise edruelighet før man bidrar til å spre skremselspropaganda om denne sykdommen.

Derfor var det slett ikke overraskende at en representant fra Folkehelseinstituttet igår sa følgende om faren ved denne sykdommen:

Folk blir jo litt skremt når de leser i avisen at denne sykdommen er så farlig. Men det er så langt ingen grunn til å anta at denne sykdommen er farligere enn vanlig influensa. Funn så langt antyder at den faktisk er mindre farlig enn vanlig influensa.

Se så!

Så langt er 85-90 personer blitt smittet av sykdommen i Norge. Dette er da slett ikke noe å engste seg for. Jeg har ikke hørt noe om at folk dør som fluer/griser.

Snarere tvert imot: Forleden dag leste jeg nemlig at mennesker over 60 ser ut til å være immune mot svineinfluensa.

Etter mine begreper er dette en helt vesentlig bit med informsasjon, som inneholder utrolig viktig informasjon om hvor skummel denne sykdommen egentlig er.

Hvis personer over 60 år allerede er immune mot denne sykdommen, så betyr det at dagens svineinfluensa er det samme viruset som herjet verden på 1940-50-tallet. Det betyr at dette viruset har eksistert i beste velgående i 60 år uten at det har voldt videre skade eller hodebry.

Viruset har heller ikke mutert til å bli noen ny variant av svartedauden, slik mange medisinmenn (les medisinselgere) vil at vi skal tro idag.

Så kan vi stille oss spørsmålet: Hvis dette viruset har eksistert i sin nåværende form i over 60 år uten å mutere til noen ny variant av svartedauden, hva er da sjansene for at det skal skje idag, i morgen eller en gang seinere i år?

Sannheten må være at dette er utrolig lite sannsynlig. Dette vet naturligvis Roche og alle andre som kan tjene penger på influensa-vaksine. Men de ser en mulighet for å tjene seks milliarder franc på å skremme livskiten ut av deg og meg. Og som alle andre griske i denne verden, så velger de å inkassere seks milliarder istedet for å fortelle oss sannheten. Svært mange andre ville nok gjort det samme.

Dessverre! Propagandaens profitt er enorm i dagens endimensjonale medieverden. Det gjør at myndigheter, politikere og andre som er opptatt av befolkningens helse må være ekstremt varsomme med å kaste seg på karusellen i forhold til en sykdom som ikke eksisterer.

For den farlige varianten av svineinfluensa finnes ikke ennå. Vi er bare blitt skremt til å tro at den vil oppstå, slik at vi skal signere ordrene på Tamiflu.

Drøy virkelighetsforståelse

Irak er nærmere krig enn noensinne, skriver dn.no idag i denne artikkelen.
Denne teksten er lagt inn som kommentar til den samme artikkenel på nett.
Tittelen i denne artikkelen leder oss til å tro at Irak ikke er i krig idag. Innforstått betyr dette at USA ikke har drevet en krig i landet siden 2003. Hvor tar dn.no/TDN Finans dette fra? Den som leser annet enn Reuters vet at krigen i Irak idag har vart lenger enn andre verdenskrig. Mer enn en million Irakere er drept i konflikten. To millioner er alvorlig såret. Mellom fire og fem millioner mennesker er permanent fordrevet fra sitt land. Økonomi, det politiske system, vann, kraft, sykehusvesen, etc er bombet tilbake til steinalderen, takket være USA og deres kumpaner. Dette er veldokumentert i artikler og bøker, som for eksempel The Three Trillion Dollar War, skrevet av blant annet nobelprisvinner Joseph Stiglitz. Hvis han kaller dette en krig, hvordan kan DN hevde at dette ikke er en krig. Det er på tide med en realitetssjekk, vil jeg hevde.