På dommens dag

… skal bankvesenet få på pungen. Det hevder i alle fall Peter Boone og Simon Johnson fra London School of Economics.

Det er jo interessante tanker fra et miljø man kanskje mistenker for å være ultraliberalt. De to hevder at verdens politikere fortsetter å bygge opp våre finansvesen i en kjempeboble, ved å betale dem ut av knipe, hver gang de har gjort seg ut.

De hevder at bankene har tatt følgende lærdom av den nyss forbigåtte ”bankkrisen”: Ta dere godt betalt for å ta enda større risiko – og ikke bry dere om kostnadene. De vil bli betalt av skattebetalere, kunder og vanlige arbeidere som mister jobbene sine.

De skriver dette i et innlegg i Financial Times denne uken, hvor de beskriver det de kaller en dommedags-syklus innenfor bank- og finansvesen. Syklusen vil fortsette å bygges opp så lenge politikere og finansministre verden over nekter å la banker fungere etter normale markedsprinsipper. Det vil i normale tilfeller si at banker må få gå konkurs når de har tapt masse penger.

Boone og Simmons frykter at ryggrads- og kunnskapsløse politikere vil fortsette å pumpe penger inn i et lite effektivt og stadig grådigere bankvesen, helt til det ugjenkallelig vil kollapse. Hvis boblen får tid til å vokse seg mye større enn det man ser tegn til i dag, frykter de at det vil føre til en økonomisk nedsmelting i hele vår del av verden, og i hele vårt økonomiske system.

Personlig er jeg både litt enig og litt uenig med de to. Jeg er ikke helt sikker på at jeg forventer meg den helt store økonomiske dommedag i nær fremtid. Men jeg skjønner godt hvilke prinsipper de snakker om, og ser den samme tendensen rundt meg alle steder.

Jeg er også av den oppfatning at man ikke løser noen problemer med å bygge opp under et ineffektivt, dyrt og dårlig bankvesen. Prinsipielt sett kan jeg ikke se forskjellen mellom en bankpakke i dag, og en redningspakke til stålverket i Mo i Rana eller Årdal på 70-tallet.

I økonomiske kretser refererer man fortsatt til denne typen redningspakker nærmest som det ypperste av økonomisk stupiditet. Men de samme økonomiske grunnregler gjelder åpenbart ikke når det er bankvesenet som skal reddes.

Da er det de økonomiske forståsegpåerne selv som mottar penger fra staten.

Da forstår vi jo at en subsidie helt plutselig er blitt helt i tråd med god økonomisk teori, takt og tone.

Liten forskjell på rikmann og fant

Vi leser i avisen at Island er på grensen til konkurs. Det kan være verd å sette deres gjeldsstørrelser i perspektiv, for å kunne vurdere om de er fattigere enn for eksempel USA.

Gjør man det vil man for eksempel se at Island ikke sitter verre i det enn USA. Men i avisen kan man bare lese at Island er på grensen til konkurs. USA er det visstnok ikke. Det er i beste fall interessant å se hvordan mediene velger å beskrive gjelden på Island som enorm, og Island som en konkurskandidat. USA beskrives imidlertid fortsatt som verdens økonomiske motor til tross for at motortrøbbelet ser ut til å være like stort som på Island. Slik bidrar media faktisk til å fortegner virkeligheten unødig overfor sine lesere.

Så sent som 14. januar skriver Dagens Næringsliv at den samlete statsgjelden i USA (den offisielle – det finnes med andre ord muligens en uoffisiell gjeld også) er på 12.000 milliarder kroner. Tallet er jo så stort at det er vanskelig å begripe det. Omregnet til gjeld per amerikaner utgjør dette ca 40.000 USD per innbygger.

I tillegg kan man lese at statsgjelden i USA er forventet å øke med 388 milliarder USD i første kvartal 2010. Dette utgjør en økning per amerikaner på ca 1.250 dollar per hode. Det er med andre ord en økning av gjelden med drøyt 3,2 prosent bare på et kvartal. Etter mine begreper er dette et stort tall.

Sjekker man deretter gjelden på Island, vil man finne at den var på ca 7,5 milliarder dollar før landet havnet i uføret og begynte å krangle om erstatning med England og Nederland. Det betyr at Island har en statsgjeld på ca 23.500 USD per innbygger dersom de slipper eller nekter å betale det England og Nederland hevder at de skylder.

Legger man så på de rundt seks milliarder USD som England og Nederland hevder at Island skal betale, så er gjelden per islender kommet opp i ca 41.500 USD per innbygger – altså det samme som den offisielle gjelden er per innbygger i USA ved utgangen av første kvartal 2010.

Tallene mine er hentet fra CIAs World Factbook og fra DN og kan etterprøves. De forteller meg at det er pussig å hausse Island opp som enslig konkurskandidat på bakgrunn av deres gjeld per innbygger. Det er vel ikke gitt at islendingene har vanskeligere for å betale sin gjeld eller har dårligere betalingsmoral enn andre her i verden. Rett må da være rett.

Ho, ho, ho…

The North Pole was relocated to Denmark this year
Coming out of there
The gift to you is in an atmosphere
Of chaos, change and despair
Our leaders tell us we have nothing to fear
The solution, my dear
Shifting bankers into gear
Is adding a fare
To hot air

Trist som faen

Lørdag 28. november presenterte Dagens Næringsliv en analyse av hva USA bør gjøre i Afghanistan. Jeg vil hevde at den er ulogisk, feil og fremstår som sannhetsbeviset på at USAs propaganda (PSYOP) faktisk virker. I så måte er artikkelen svær trist lesning.

Artikkene er ført i pennen av Kjetil Wiedswang. Han argumenterer sterkt for at USA bør sende flere styrker til Afghanistan for å bringe ”fred” til dette området. Han briljerer med litterære sitater i sin argumentasjon, og skal få svar på tiltale:

Alle vet at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor Jeppe drikker.

I dag er det lett å se at Afghanistan er ute av stand til å ta vare på seg selv, fordi landet er bombet tilbake til steinalderen. Det man kunne ønske seg av Wiedswangs analyse er at han ser til noe annet enn Pentagons reisepamflett for journalister når han beskriver hvorfor situasjonen er som den er.

Årsak blir virkning
Det må være rett å anta at USAs åtte år lange invasjon av landet er en stor del av problemet. Etter åtte år hvor infrastruktur, politiske og økonomiske systemer er blitt systematisk ødelagt kan man knapt undres over at dette er et fattig, korrupt og istykkerrevet land.

Wiedswang hevder at årsaken til den ”rettferdige” krigen er at dette er et land som uansett ikke klarer å styre seg selv. Problemet er snarere at Afghanistan er blitt ute av stand til å ta vare på seg selv, på grunn av at de er bombet sønder og sammen med jevne mellomrom de siste 30 årene. Dette har åpnet opp en arena hvor religiøse bevegelser har fått rikelig med spillerom.
Når Wiedswang blander årsaken til krigen med resultatet av den, så er det egentlig ikke så underlig at han kommer frem til en konklusjon som er oppsiktsvekkende ulogisk.

Røyk som kreftmedisin
Wiedswang skriver i sin artikkel at han håper USA sender store nok styrker til Afghanistan til at de klarer å ”stable dette landet på beina igjen”. Hvis det er slik at USAs og Norges bombing har bidratt til å legge landet i ruiner, hvordan kan man da argumentere med at mer av det samme skal gjøre ting bedre? Din konklusjon er omtrent like logisk som om en lege skulle foreskrive flere sigaretter til en lungekreftpasient.

Din artikkel er dessuten trist fordi den vitner om at motforestillinger mot den ”rettferdige” krigen nå er i ferd med å forsvinne. Når personer som tidligere har vært holdt for å være blant landets intellektuelle ledestjerner nå er innlemmet i ”mer-krig-er-bra”-folden, så må det være lov til å bli trist.

Trist som faen
Trist som faen på vegne av den kritiske og frie tanken, for å bruke en annen litterær klisjé.
Etter snart ti år hvor slagordet ”muslimer er terrorister” er repetert ukritisk til kjedsommelighet over det aller meste av vestlige ”frie” medier, opplever jeg at folk i et bredt samfunnslag har sluttet å spørre hvorfor vi egentlig fører denne krigen.

USA har også sluttet å skjule at de torturerer annerledes tenkende, fordi det i dag er allment akseptert at det er legitimt og bra å internere, torturere og drepe muslimer, spesielt fra Afghanistan, Irak og Iran.

Det er min oppriktige mening at den som i dag argumenterer for at USAs krig er rettferdig, at mer krig vil gjøre ting bedre og som samtidig hevder å være upåvirket av USAs PSYOP (psychological operations), trenger å tenke seg om en gang til.

(PS: Denne bloggen ble skrevet som respons på innlegget og sendt DN's debattredaksjon - hvor det naturligvis havnet i søppelbøtten)

Ikke kødd med poteten min

Norske smakspreferanser er relativt begrensede. Noen ganger er det kanskje like greit.

Skal det være salt og pepper eller paprika? Eller skal vi skeie ut med litt grillkrydder? Utvalget i norske chips-hyller er strengt begrenset, og tillater ikke at det tilføres noe særlig smakskulturell bredde.

Så langt har for eksempel alle forsøk på å utvide smakshorisonten mot britenes salt og eddik havarert. Mon tro hva som ville skjedd dersom Kim hadde begått den kardinalsynd å innføre smaksvarianter fra enda fjernere himmelstrøk.

Når jeg rusler rundt i kinesisk dagligvarebutikker lar jeg meg alltid friste av noe som jeg aldri har smakt før. I et øyeblikk av kulturell beruselse kan jeg veldig lett komme til å ta med meg en pose potetgull med smak av erter, reker, agurk, lime, Beijing duck, tomat eller blåbær, for å nevne et ørlite knippe.

Alt dette har gått ned på høykant uten særlig annen tanke enn at dette var nytt og interessant. Det var helt til jeg forleden kom over en pose potetgull med melkesmak. Nysgjerrig som jeg er kunne jeg naturligvis ikke dy meg.

Jeg bare MÅTTE prøve.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er chipsoman. Det er nok en av grunnene til at det aldri finnes chips i huset hos meg. Det overlever simpelthen ikke et liv i skapet. Melkechips, derimot, er kanskje blant de tingene som kunne gått over dato i kjøkkenskapet hos oss.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive smaken. Den kan kanskje best beskrives som chips drysset med tørrmelk eller et sånt fløtepulver som finnes på café.

For første gang i mitt liv har jeg nådd en denne milepælen: Jeg har spist en type chips som jeg ikke liker. Det tok noen år.

Grattis, mann!!!

Og sånn, helt plutselig kom jeg over en type til. Hva sier du til potetkuler med blekksprut-smak?

Beklager, sultne barn i Amerika. Den gikk også i søppelet.

To typer refusert på så kort tid. Det må kanskje feires.

Med potetgull???

Tja til hijab!

Skal man tro Aftenposten er det uintelligent å si ”tja til hijab”. Når jeg kjenner etter, så er jeg faktisk ganske uenig i det.

Jeg har lenge tenkt på en av de annonsene som Aftenposten har gående på sin nettside. Den viser først noen slagord og deretter en annonsetekst. Blant slagordene er:

”Tja til hijab”

”Noen ut av Irak nå”

”Han derre må gå av!”

Deretter annonseteksten: ”Leser du mer forstår du mer.”

Så glupe

Aftenpostens annonseavdeling leser sikkert Aftenposten hver dag. Derfor føler de seg sikkert veldig glupe og innsiktsfulle. Derfor mener det at det er åpenbart at man må ha noen skruer løs dersom man sier tja til hijab.

Jeg, som er en helt vanlig mann, som ofte synes at Aftenposten er en litt sneversynt og irrelevant avis, synes faktisk at slagordet ”tja til hijab” er ganske bra.

Når jeg tenker meg om, så tror jeg faktisk at jeg står for et klart og tydelig tja til hijab.

Er det egentlig noen grunn til at man skal si et krystallklart ja eller nei? Finnes det ikke nok idiotiske skillelinjer i samfunnet. Har vi ikke nok vi kan slåss om? Kan vi ikke bruke energien vår på noe bedre enn å slåss om et hodeplagg?

Norsk frihet

Jeg kan tenke meg mange grunner til at det ikke er så viktig å ta noe entydig standpunkt i denne saken. I tillegg mener jeg det er pussig at man i Norge fikk en diskusjon om hijab basert på et spørsmål om å bruke dette plagget sammen med politiuniform.

I Norge har vi religionsfrihet. Man har rett til å bruke et kors rundt halsen om man er kristen eller en kalott på hodet om man er jøde. Man kan la skjegget vokse som uttrykk for at man tilhører en muslimsk trosretning eller bruke turban for den saks skyld.

Spørsmålet er vel mer hva man er vant med at politiet skal kle seg i, og hva man tror vil skape problemer i politiets arbeid.

Likhet

Jeg har aldri hørt noen som har nektet politifolk å ha et kors rundt halsen hvis de er kristne. Hvorfor skal man da nekte muslimske kvinner å bære hijab hvis de gjør dette på grunn av sin religion?

Hvis jeg legger bare dette argumentet til grunn vil jeg si ja til hijab, fordi det signaliserer likebehandling av forskjellige religiøse symboler.

Men – man kan også hevde at hijab ikke nødvendigvis eller bare er et religiøst klesplagg. Og ikke alle bærer det fordi de vil vise sin tilhørighet til islam. Noen bærer det kanskje fordi deres mann, bror eller sønn krever det. I så fall er det jo et uttrykk for tvang og ikke frihet og dette er i strid med de frihetene vi påberoper oss i Norge.

Hvis jeg legger bare dette argumentet til grunn vil jeg si nei til hijab.

Enten eller

Hvis man går inn for full frihet til å velge selv, vil det si at man bør kunne velge å bruke hijab sammen med politiuniform på lik linje med andre religiøse symboler. Alternativet må være et forbud mot å bære religiøse symboler sammen med sin tjenesteuniform, uavhengig av hvilke religion man tilhører. Alt annet vil da faktisk være å diskriminere.

Summerer jeg så sammen disse argumentene, ser jeg at det finnes gode grunner for å si både ja og nei til hijab. Standpunktet er faktisk situasjonsbetinget og avhengig av den friheten muslimske kvinner har til å velge.

Basert på det vil jeg si et klart tja til hijab og et like klart ja til at alle bør ha full frihet til selv å velge om de vil bære slike religiøse symboler.

En Thorbjørnetjeneste

Thorbjørn Jagland har startet jakten på sitt politiske ettermæle. Det gjør han ved å latterliggjøre Nobels fredspris for hele verden.

Da jeg kjøpte avisen i helgen, fikk jeg lettere granatsjokk. Nobels fredspris var smurt utover hele fremsiden på kinesiske aviser. Ikke bare for å fortelle hvem som hadde fått prisen. Titlene var av slaget ’It’s true, Obama got he Nobel Prize’. Artiklene beskrev vantro over en så håpløs utnevnelse.

USAs president, Barack Obama har sagt mye fint i sin tid, men så langt har han ikke gjort noe som det er verd å skrive hjem om, sa en kinesisk ekspert som en kommentar til at Obama er tildelt Nobels fredspris. Ikke helt med disse ordene, naturligvis.

The New York Times tar dette resonnementet mye lengre, i sin kommentar ’Norwegian Word’. Her etableres ordet thorbjorn som et adjektiv som beskriver noe som ligger innimellom ’overrasket’ og ’lagt i ruiner’. Her oppfordres nordmenn indirekte til å holde kjeft og å fortsette å henge i skjørtene på USA, slik vi har gjort de siste 50-60 årene.

Et utdrag fra artikkelen (som er skrevet som talen Obama neppe vil holde i Oslo) går omtrent slik: 'Jeg elsker Oslo. Jeg hadde akkurat gleden av å utforske dette fantastiske landet. Min datter Sasha fikk mulighet til å klappe et reinsdyr. Tolv minutter seinere fikk hun Nobels pris i Zoologi'.

Kan det sies klarere hvor løk beslutningen er om å gi Nobels frespris til en som har vært amerikansk president i litt over 14 dager.

Thorbjørn, du trenger å lese dette: Prisen skal gå til noen som har gjort noe for fred i verden – ikke til noen som snakker om at de tenker å gjøre noe en gang i fremtiden. I så fall kan du like gjerne lodde prisen ut KFUMs julebasar.

Den ene dagen bestemmer president Barack Obama at han skal sende flere soldater til krigen sin i Afghanistan. Den neste dagen får han Nobels fredspris.

Det var ille nok da krigshisserne på Vestbredden fikk fredsprisen for noen år siden. Med litt godvilje kunne denne utnevnelsen betraktes som modig og politisk potent i stedet for som et diktat fra Pentagon.

Dersom USA nå invaderer Iran i tillegg til Irak, Afghanistan, krigsoperasjonene sine i Pakistan, Somalia, etc, etc, så har altså Nobelpriskomiteen under ledelse av Thorbjørn Jagland maktet å gjøre prisen ytterligere irrelevant.

Det får meg til å mene at adjektivet thorbjørnet, som The New York Times lanserer som nytt norsk ord, må få følge av et substantiv.

Substantivet thorbjørn må brukes omtrent slik: 'For en thorbjørn!'
Alternativt kan man etablere substantivet 'thorbjørnetjeneste', som uttrykker når man har gjort noe skikkelig tankeløst som får en hel nasjon til å fremstå som dustemikler eller noe svært verdifullt til å fremstå som lommerusk.