Dette felte Strauss-Kahn

Det er sikkert flere enn meg som har undret seg over den egentlige grunnen til at Dominique Strauss-Kahn plutselig måtte fjernes fra stillingen som toppsjef i IMF. Fra sidelinjen så hele prosessen med å få ham fjernet ut til å være ualminnelig politisk motivert.

Bak denne artikkelen i DN idag finnes kanskje en del av svaret.

http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article2169125.ece

Bak denne lenken befinner det seg en artikkel hvor professor Arne Jon Isachsen ved BI oppsummerer hva som skjedde på Island før, under og etter at bankkrisen traff landet med et brak. I denne artikkelen sier Isachsen at islandske banker med IMFs stilltiende godkjennelse sluttet å betjene gjeld til utenlandske banker.

Så kan man saktens spørre seg hvorfor dette kan felle Strauss-Kahn.

Da det skjedde på Island var det åpenbart ikke nok til å felle ham.

Men etterhvert som finansindustrien har forsøkt å knekke Hellas (og Euroen?), ble det mer enn antydet at IMF ville kjøre samme linje som da de ryddet opp på Island.

Etter mine begreper kan man lese dette tekstbruddstykket omtrent slik:

Dersom IMF legger seg på en så "myk" linje at europeiske og amerikanske banker kan tape penger både på Island og Hellas, ja så vil de trolig også tape penger på Irland, Portugal og Spania om disse også havner i så store problemer. Og det kan vel saktens hvem som helst gjøre straks finansindustrien bestemmer seg for å skru rentene opp til over 15 prosent.

Plutselig fremstår det som ganske innlysende at en mektige banknæringen har hatt et stort incentiv til å få Strauss-Kahn fjernet. Den næringen er ikke kjent for å ha silkehansker på...

Ikke uventet viste IMF derfor raskt et annet ansikt da Strauss-Kahns etterfølger, John Lipsky, entret manesjen.Han gikk rett ut og sa at han ville bidra til en konkurs i Hellas, med mindre Tyskland bidro til en redning.

Det er slett ikke opplagt at europeiske skattebetalere skal redde storbankene i Europa og USA fra å tape penger på veddemål mot Euroen og mot land som Hellas. Men med Johna Lipsky ved roret i IMF, ser det ut til å gå den veien.

Ikke overraskende kommer amerikaneren Lipsky fra jobben som en av toppene i JP Morgan Investment Bank.

Man kan bare spørre seg om JP Morgan vil tape mest penger på at Hellas går konkurs, eller at de risikable vedemålene deres blir overtatt av europeiske skattebetalere.

Og man kan også spørre seg om det finnes vantette skott mellom Lipsky og hans tidligere arbeidsgiver, gitt den linjen han har lagt seg på nå.

Diplomatiets 36,9

Thorbjørn Jagland slår til igjen. Som sist han innehadde en topposisjon presterer han nå nok et nøye planlagt og grundig gjennomtenkt selvmord. Denne gangen drar han ikke bare partiet sitt, men hele det norske diplomatiet og næringslivet med seg ned i dritten.

Man skulle trodd at det ikke var særlig vanskelig å få til en fredspris i dagens samfunn. Det er nok krig og elendighet å velge mellom rundt oss. En “no brainer” ville nok våre venner i vest ha kalt det. Man kan bare kikke på hvem som driver kriger idag, og så deler man ut en pris til den som har gjort den største jobben for få slutt på dem.

Men denne typen logikk er visst ikke så innlysende som man vil ha det til. For det ville naturligvis ført til at man burde dele ut prisen til en som er motstander av den virkelig aggresive part i dagens samfunn. Det er etterhvert godt bevist at for eksempel USA fører kriger på flere kontinenter, uten særlig annen begrunnelse enn at den hjemlige industrien krever det. Det finnes vel motstandere av deres kriger som ville vært verdig en fredspris.

Men Thorbjørn Jagland beviste allerede i fjor at han mangler normalt gangsyn i dette territoriet da han tildelte fredsprisen til sjefen for verdens mest aggressive nasjon. Etter å ha blitt tildelt fredsprisen i fjor kvitterte prisvinneren med å doble de stående styrkene i Afghanistan og Irak. Så, gratulerer Jagland - der traff du skikkelig bra.

I år slår vi til med nok en utdeling av samme kaliber. Og denne gangen begrenser vi oss ikke med å ødelegge Norges generelle anseelse og respekt ute blant folk. Denne gangen slår vi til med intet mindre enn et næringspolitisk og diplomatisk selvmord overfor en av våre aller viktigste handelspartnere.

Dette svinger det av.

Alle som kjenner til hva som skjer utenfor aksen mellom løvebakken og slottet, skjønner at denne prisen er basert på kunnskapsløshet om hva som skjer i det kinesiske samfunn og hvordan dette landet tilnærmer seg frihet, demokrati og politisk endring.

At den kinesiske regjering over de siste 30 årene er den som har bragt flest mennesker ut av fattigdom og gitt dem rimelige leveforhold, betyr mye for hvordan mange vurderer frihet og fred. Men gjør Jagland det – nei langtifra. Han stiller seg opp på Dagsnytt Atten og kaller kineserne udugelige og korrupte.

Man får jo bare vondt i seg av sånt. Man kan jo ikke en gang bli sint på en mann som besitter så stakkarslig lite normalt bondevett. Man kan bare få lyst til å grine over at noen har gitt denne mannen makt til å bestemme hvordan norsk omdømme skal være i det internasjonale samfunn de kommende 10-15 årene.

I år deler han ut en pris som nok en gang ser ut til å være begrunnet i en nesegrus og enfoldig tro på at cowboyene er de gode og at alle som ser annerledes ut enn cowboyene er korrupte, slemme og usle.

Dette stakkarslig gammeldagse verdensbildet er knapt gangbar mynt i Hollywood og tegneserieindustrien lenger. Men blant antatt oppegående norske ex-politikere lever et slikt verdensbilde åpenbart i beste velgående.

I fjor gjennomførte kineserne igjen forsøk med demokratiske valg på lokalnivå i enkelte provinser. Gjennom de siste årene har antallet demonstrasjoner i Kina økt dramatisk. Dette kan lett tolkes som tegn på at kinesiske myndigheter myker opp sitt styresett, tillater flere meningsytringer og vurderer muligheten for større demokrati også innenfor den kinesisk modellen.

Det skulle snarere gitt grunn til optimisme og fremtidstro på vegne av menneskerettighetskampen innad i Kina, heller enn en alvorlig pekefinger fra Norge.
I år gjennomføres også Verdensutstillingen i Shanghai. Aldri før har verdens land kjempet hardere om positiv oppmerksomhet fra Kina. Alle håper at dette skal bidra til at hjemlig industri får litt enklere vilkår i dette enorme og raskt voksende landet.

Men simsalabim, så nuller Jagland ut hele effekten for Norge.

All diplomatisk jobb for å bedre forholdet til dette landet det siste tiåret er strøket bort ved et pennestrøk. Norske bedrifter kan skyte en hvit pil etter alle muligheter for å tegne kontrakter med kinesiske myndigheter i overskuelig fremtid. Millioner av norske kroner investert i kontakter og prosjekter i Kina, er plutselig verdiløse. Tapt.

Man kunne skjønne dette om Kina var den krigerske versting-nasjonen og det diktaturet som Jagland og hans likesinnete vil ha det til. Men vi som lever i Kina til vanlig, ser at virkeligheten er en helt annen enn den som finnes inni Jagland sitt hode (og kanskje i VGs spalter). Ergo fremstår fredsprisen bare som en helt meningsløs, tankeløs og tullete handling.

Man kan saktens mene at Mr Liu Xiaobo fortjener oppmerksomhet og heder for at han har jobbet for mer demokrati og frihet i Kina. Det er sikkert både riktig og prisverdig i seg selv. Men det er langt derfra til å mene at han har gjort en stor innsats for fred i verden. Jeg vil derfor hevde at det er for drøyt å kalle denne prisen verken for smart, modig eller berettiget som en fredspris.

Virkelig modig ville det vært om Jagland ga prisen til Kinas president i stedet, for den jobben som er gjort med å bringe folk ut av fattigdom og å tilnærme seg demokrati i et så enormt og komplekst land. Kanskje også for den jobben president Hu Jintao gjør for å redusere makten til Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. Ser man på disse institusjonenes roller i konflikter og kriger, vil man finne at et slikt engasjement med fordel kunne vært belønnet med en fredspris.
Virkelig modig ville det også vært om han hadde turt å tale sin krigerske storebror i vest midt imot.

Men virkelig mot finnes åpenbart ikke i Nobelkomiteen under Jagland.

Hvorfor er generalen redd?

Ifølge NRK frykter sjefen for de norske styrkene i Afghanistan at det skal bli uro i landet i forbindelse med et valg som skal avholdes i august. Det er svært vanskelig å forstå at han engster seg for et valg.

Det er flere grunner til at jeg har problemer med å skjønne at generalen er redd for dette valget:
1/ Norge er blant de landene som skaper uro i dette landet.
2/ Det faktum at det står en større invasjonsstyrke i landet er det som skaper uro i Afghanistan. Et valg kan derfor knapt kalles den utløsende faktor for vold.
3/ Afghanistan har ingen demokratisk historie som ligner på det vi vanligvis forbinder med et demokrati i Norge. Deres folkestyre har så langt vært basert på helt andre prinsipper for maktfordeling. Hvis Norge og USA tvinger dem til å godta en konstitusjonell form som de ikke ønsker eller ikke identifiserer seg med så vil det sannsynligvis oppleves som et ytterligere overgrep mot det Afghanske folk.
4/ En av våre fremste Afghanistan-eksperter, Fredrik Barth, har lenge hevdet at den medisinen som vestlige land foreskiver for Afghanistan er så gal, at den er dømt til å mislykkes (i boken "Afghanistan og Taliban"). Dette er fordi de vestlige løsningene baserer seg på en feil forståelse av den lokale kulturen.

I tillegg er det slik at et påtvunget valg av en amerikansk marionett som "demokratisk" valgt president i Afghanistan er feil medisin mot feil symptom. Hvis generalen er redd, skal han stille klokke tilbake til 2003 og spørre seg selv om hva man egentlig hadde i Afghanistan å bestille i utgangspunktet? Det kan kanskje hjelpe ham til å gjøre mer opplyste valg som de fremste representant for det norske folk i landet.

Den gang gikk USA og Norge, samt en del andre kumpaner, inn i Afghanistan for å lokalisere og eliminere en eneste kjeltring. Seks år seinere har vi rukket å bombe landet tilbake til steinalderen, vi har trolig drept hundretusener av afghanere, vi har lagt deres politiske system i ruiner og vi har bidratt til at landbruksproduksjonen er dreid fra mat til narkotika.
Kjeltringen som vi i utgangspunktet skulle finne – er ikke verken funnet eller knertet. Han er snarere glemt. Nå forestiller vi oss i stedet for at vi kom til Afghanistan med det edle formål å bringe fred og demokrati til landet.

Men det er jo feil. Afghanistan har aldri trengt oss der. De klarte seg helt fint før vi begynte å bombe dem og spre krig og faenskap i landet. For dem fremstår vi mest sannsynlig som en invasjonsstyrke på lik line med slik vi betraktet tyskerne i 1940.

Nå skal altså invasjonsstyrken begynne å bestemme hvilke "demokratisk" valgte president Afghanistan bør omfavne. Mine tanker går til den gangen en invasjonsstyrke ville bestemme at vi demokratisk burde velge Vidkun Quisling til statsmister her hos oss.

Basert på den historien vi har skrevet etter den hendelsen, mener jeg at flere en bare generalen i Afghanistan bør kjenne et stikk av ubehag.

http://www.nrk.no/programmer/tv/brennpunkt/multimedia/1.6506608
http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.6709616

There’s more to life than this

Am I fulfilling my potential in life and what will I become when I grow up? When will I arrive at a place where I am happy with what I know and stop yearning for enlightenment? No matter when I ask the question, the answer has always been that there’s more to life than this.

There is always something more. There is always something you assume is better, at least because you haven’t done it yet.

When I was younger, for instance, I wanted to see the world, but had no money to travel and no job that would send me anywhere. I didn’t have much education and I had to work all the time to make enough money to pay for food, rent and clothing. I wanted to know, I wanted to see and I wanted to understand.

One of life’s basic paradoxes is inherent in this situation.

Today I have the education that I wanted back then. I live abroad, have a super challenging job and get to travel the world as much as I can possibly desire. I’m not a super rich man, but I have enough money to live a good life, at least from a material point of view.

But I am still not content. As a matter of fact I am possibly less content now than I was before. The reason is because knowledge comes at a price, and because gaining something, also means giving something up.

So even though the urge to travel is waning with an increasing amount of days spent at shabby hotels with paper thin walls and dirty sheets, I still don’t feel like I am fulfilling anything. Still I don’t feel like I am getting at any final destination.

Quite on the contrary. There is still more to life than this. The more I travel, the more I see and the more I understand, the more I realize that I don’t know.

The further I travel away from my old own self, the more I understand that I won’t arrive at any final station, where potentials will be fulfilled or where an urge for knowledge will quiet down. More experience keeps broadening my horizon. This keeps increasing my prospects and thus taking me even further away from fulfilling my potential in life.

Ironic, isn’t it.

Kunde søker bank

Jeg ønsker meg en bank som leverer et låne- og finanstilbud som faktisk er bra for meg som forbruker. Om denne banken eksisterer i Norge, så markedsføres den så dårlig at den forsvinner under radaren min.

Jeg har etter hvert sett meg lei på at bankene skal kunne bestemme hvor mye de mener det er rimelig at de skal kunne ta i påslag på renten fra Norges Bank, når de låner meg penger. De aller fleste banker mener at de gjør en så bra jobb at de fortjener å avkreve meg fra ett prosentpoeng og oppover på renten fra Norges Bank. Ett tilbud mangler imidlertid på det norske bankmarkedet, så vidt meg bekjent – nemlig tilbud om lån eller finansiering til et fast rentepåslag på toppen av den gjeldende rente fra Norges Bank (utenom valutalån, som jeg vet har slike betingelser).

Etter mine begreper er dette et produkt som er mer rimelig ut fra et forbrukerståsted enn en fortløpende subjektiv fastsettelse av denne differansen fra bankenes side. Gjennom mitt nettverk vet jeg at bekjente i utlandet kan låne penger til gjeldende sentralbankrente pluss 0,5 prosentpoeng påslag. Dette er det produktet jeg ønsker meg. Og dette er det produktet jeg akter å skaffe meg.

Spørsmålet er om noen norsk bank ønsker å selge meg dette produktet. Hvis ikke kommer jeg til å skaffe meg det i utlandet. Hvis du som leser dette jobber i min bank, så tilby meg dette produktet hvis du vil beholde meg som kunde over tid.

Hvis du som leser dette jobber i en annen bank, så tilby meg dette produktet om du vil ha meg som ny kunde. Jeg mener at 0,5 prosent påslag på sentralbankrenten er det meste banken min må kunne ta seg betalt for å låne meg penger. Dette er fordi jeg både har gjennomsolid økonomi, og fordi jeg har en plettfri bank-historie.

Jeg er en person i en husstand med ualminnelig god inntekt. Vi har i tillegg lite gjeld i forhold til våre samlede aktiva, sånn at vi sitter på svært god sikkerhet for våre lån. Likevel tilbys vi altså lån til betingelser som i prinsippet medfører at jeg betaler regningen for alle som ikke gjør opp for seg. Dette til tross for at banken min aldri har tapt en eneste krone på å gjøre forretning med meg.

Bankens forhold til meg som kunde er preget av, rent administrativt, å ta imot penger hver måned, og å sende meg en oversikt over hva jeg har betalt for denne tjenesten. Jeg mener det er drøyt at noen bank skal mene at dette gjør dem fortjent til noe særlig betaling ut over 0,5 prosentpoeng påslag på renten.

Jeg utfordrer derfor dere som jobber i norske banker. Vis at dere evner å bringe et konkurransedyktig produkt på banen. Det er på tide at dere slutter å selge oss produkter som mangler konkurransedyktighet utenfor landets grenser.

Kundene deres lever nemlig ikke i et internasjonalt vakuum. Vi vet og hører hva som skjer utenfor landets grenser, og vi ønsker ikke å ha et tilbud som er vesentlig dårligere enn det kunder i andre markeder får.

Våkne opp og send meg en mail på rolfgz@gmail.com. Hvis du er likesinnet forbruker, så oppfordres du også til å sende meg en mail så vi kan samle litt reell forbrukermakt.

UDs doble moral

Kan man importere fisk fra et land som er under okkupasjon? Nei sier norsk UD.

Kan man importere olje fra et land som er under okkupasjon? Ja sier norsk UD.

Dobbeltmoralen i den norske stat, inkludert våre departementer er henimot fantastisk.

Jeg satt forleden og leste om at norsk UD har gitt fiskeriselskapet GC Rieber en solid skrape fordi de har importert fisk fra Vest-Sahara. Saken skapte store overskrifter i norske medier, fordi GC Rieber åpenbart har forbrutt seg mot det som er de normale norske moralske standarder.

Slemme selskap
Fy og fysj for et slemt selskap! Importere fisk fra et land i Afrika. Se artikler om tema her, her og her.

Saken vekker berettiget harme. Til en viss grad kan jeg skjønne at deler av det norske samfunnet nå fekter febrilsk med sine moralske pekefingre. Hvis det er fare for at den varen som man kjøper fra et land, har sitt opphav i et annet land som er under okkupasjon, så bør man holde fingrene av fatet. Ellers risikerer man at okkupanten finansierer sin okkupasjon ved å selge ressurser fra det landet de okkuperer.

Jeg er hjertens enig i at dette er feil. Jeg er så enig i dette prinsippet at jeg mener at dette også må gjelde for olje.

Annerledes med olje
Men her gjelder det åpenbart en helt annen moralsk standard i Norge. Knapt noen fekter med noen pekefinger på grunn av den oljen som Norge vil hente ut av Irak. Dette til tross for at Irak fortsatt er under okkupasjon av USA og en slags Felles-Europeisk Nato-styrke.

Som de fleste vil kjenne til, Invaderte USA Irak i 2003. Det er etter hvert grundig beskrevet at denne invasjonen var klart i strid med FNs folkerett. Irak ble med andre ord okkupert av USA, akkurat som Marokko i dag okkuperer Vest-Sahara.

Fordømt av FNs generalsekretær
FNs generalsekretær Kofi Annan, sa svært tydelig at invasjonen var i strid med folkeretten. Nobelprisvinneren Joseph Stiglizt dokumenterte og skrev det samme i sin bok, ’The three trillion dollar war’. Seinere har flere kommet etter, slik som for eksempel Michael Wood fra det britiske UD under en høring i London nå nylig.

Les flere artikler om dette tema her og her .

Som de fleste sikkert har fått med seg, så hevder USA at krigen i Irak er avsluttet. Men sju år etter invasjonen har USA fortsatt rundt 125.000 soldater stående i landet. De har også bygget militærleirer i Irak som indikerer at de ikke har tenkt å trekke seg tilbake på en stund. Man kan altså med trygghet si at landet er okkupert av USA.

Statoil er på banen
I en slik situasjon har den norske stat, ved sitt oljeselskap, Statoil skaffet seg rettigheter til å utvinne og selge olje fra dette landet. Dette reagerer man altså slett ikke på i landet Norge. Snarere tvert imot.

Skal man tro VG, så har Statoil ”Vunnet store oljerettigheter i Irak”. Det er jo en bragd, når man først har fått sine venner i USA til å bombe landet sønder og sammen, drepe eller kjeppjaget landets handelsstand, elite og politiske vesen.

Ifølge e24 ”Flørter Statoil med Irak-Olje”.

Bare klassekampen ser ut til å evne å se at det her kan være snakk om handel med varer fra et okkupert land.

Anti-islam-kampanjer
Utenom Klassekampen virker det som om det norske samfunn er kollektivt viljeløse og ute av stand til å se det moralsk forkastelige i det som skjer. Vi er her fullstendig blindet av propaganda om at Irakere er slemme og onde terrorister. Av den grunn føler vi kanskje at vi har en slags rett til å legge beslag på oljen deres.

Hvis det finnes noen rett i denne verden, burde vi nordmenn kollektiv fektet med våre moralske pekefingre mot den utnytting som skjer av dette okkuperte landet også.

Men knapt en finger er å se.

For hvordan skal man da betale norske trygder når det blir slutt på oljen på norsk sokkel.

Norge bør redde PIGS

Fra sidelinjen kan det se ut som om det er mange grunner til at Norge bør hjelpe skadeskutte Euro-land gjennom en krise. Vi bør i alle fall ta denne diskusjonen i de åpne rom snart.

Flere land i Europa har gjeldsproblemer som er i ferd med å stige dem over hodet. Dersom det går som ekspertene mener, kan dette smitte over til andre land og dermed skape en ny finanskrise. Denne vil muligens bli av større proporsjoner og effekten på verdens befolkning vil bli langt verre enn den krisen vi akkurat la bak oss.

Norge kan rammes
To ting slår meg når jeg studerer det generelle nyhetsbildet om denne saken, og spesielt etter å ha lest Niall Fergussons kommentar gjengitt på dn.no nylig.
1/ Kommentarer over dette emnet mener at det vil være mulig å begrense eller unngå denne krisen dersom noen slenger ut en økonomisk livbøye av stor nok størrelse omtrent nå.
2/ Det som skjer i de såkalte PIGS-landene (Portugal, Italia, Hellas, Spania ) har potensial til å spre seg på en slik måte at det vil påvirke hele verden negativt, sågar USAs enorme økonomi.

Dette får meg naturligvis til å tenke, at hvis ”alle” vil bli berørt av dette, så vil det også ramme Norge i en eller annen form. Samtidig vet jeg at Norge, i kraft av sitt oljefond, sitter på en enorm formue, som vi til stadighet krangler om forvaltningen av. Ingen synes liksom å være fornøyd med forvaltningen av denne enorme pengesummen.

Fornuftig investering
I den situasjonen som er i ferd med å oppstå, kan det derfor være at vi bør diskutere om pengene kan brukes mer fornuftig ved å støtte opp under EU landene i denne krisen. Dette vil ha en enorm verdi for EU som helhet, dersom det betyr at de kan unngå en bunnløs gjeldskrise i bakkant av 2008-krisen.

Det gir Norge gode forhandlingskort overfor unionen. Som de fleste vil vite, betaler vi allerede en årlig avgift på rundt 6 milliarder kroner for å få tilgang til dette markedet. Her har vi en mulighet for å endre disse vilkårene til beste for vårt næringsliv. Ved å påta oss en viss risiko i dag kan vi kjøpe oss bedre handelsvilkår i fremtiden.
Jeg kan vanskelig se at noen investering som norske myndigheter kan gjøre i dag vil være mer fornuftig enn dette.

Forhandlingskort
Ved å garantere for gjeld eller låne EU-land i krise penger på rimelige vilkår, kan vi muligens få til et fritak for EFTA-avgiften vår og sankssjonsfri og tollfri tilgang for norske varer i overskuelig fremtid. Rimelige utlånsvilkår til EU-land kan fortsatt være fornuftige kommersielle vilkår sett gjennom norske oljefonds-øyne.

Det er naturligvis mange næringer som vil nyte godt av dette. Eksempelet laks illustrerer det kanskje spesielt god. Dette er en vare som stadig får EU til å vri seg i smerte, fordi import fra Norge konkurrerer med produksjon fra EU-medlemsland. Gjentatte ganger, så langt tilbake som jeg kan huske, har EU på nytt og på nytt funnet kreative måter å innføre nye begrensninger på import av norsk laks.

Dagens økonomiske situasjon i EU-landene taler for at vi griper muligheten til å kjøpe oss markedsfordeler i fremtiden.